RUTEBILEIER OLAV SKJÆVESLAND

RUTEBILEIER OLAV SKJÆVESLAND
Av Hans Ihme og Ole Guttorm Ihme


Var det på vei til Mandal Kirke i sitt eget bryllup at grunder ideen med å starte opp eget motorisert selskap tok form for Rutebileier Olav Skjævesland for snart 100 år siden ? Smittet ideene over til hans kone Anna, som var en pådriver for å modernisere landbruket?


Olav Skjævesland giftet seg med odelsjenta Anna Ovidia Ihme i 1921. Anna var fra gården Ime, øst for Mandal, og ble godt kjent med Olav mens de gikk på Høgtun Folkehøyskole i Øyslebø sammen. De hadde truffet hverandre før i 1918 på nabogården, da Karoline Cesilie Ihme ble gift med Svenke Skjævesland. Svenke var onkelen til Olav Skjævesland.


Olav var fra gården Vestre-Midthus, Bnr.3, på Skjævesland i Øyslebø, og født i 1900. Olav var 2 år eldre en Anna, og han ønsket å gifte seg før han gikk i det militæret.


I militæret fikk han tilnavnet "Ola Mann", siden han var den eneste som var gift. Dette tilnavnet beholdt han livet ut.

Anna’s foreldre, Guttorm Olsen Ihme og Anne Kristine Nilsdatter, holdt et stort bryllup på gården Ime for brudeparet. Det var 120 budne gjester, og det var hele 21 hester med karjoler og vogner som transporterte gjestene frem og tilbake til kirken i Mandal. Må ha vært et flott syn.

Vel hjemme fra militæret, der det sikkert var mer en nok tid til å tenke og planlegge fremtiden, tok han kontakt med sin far, Ola Haagensen Skjævesland, og ber om forskudd på arven sin. Det fikk han, og i 1924 kjøper han sin første lastebil, 24 år gammel. Med den utførte han diverse oppdrag i distriktet, bla. melkekjøring for meieriet. Helt sikkert var han inspirert av Edvard Klev fra Mandal, som allerede i 1911 hadde kjøpt den første personbilen i Mandal. Som elveåring hadde han kanskje møtt den på veien oppover dalen og forbi gården Skjævesland.

I 1925 søkte Olav om å få rutebilkonsesjon Mandal- Kristiansand. Olav var da på kontoret til stiftamtmann Daniel Bremer Juell Koren (1858-1948) i Kristiansand, senere fylkesmann i Vest-Agder fra 1918 til 1928. Han var sønn av sogneprest Christian Wilhelm Koren, og født i Mandal. Daniel Bremer Juell Koren ble stiftamtmann i Lister og Mandal amt i 1907. Han var en ildsjel i alt det han foretok seg. Det er blitt sagt at han kjente praktisk talt hvert menneske i fylket. Da han ble spurt hvordan han kunne det av fylkesmann Hagbarth Lund, svarte han: "Den største delen av min amtmannstid hadde vi ikke annet fremkomstmiddel på Sørlandet enn sykkelen og karjolen, og begge delene brukte jeg.

Dagsreisene ble korte, jeg overnattet på de forskjelligste steder hos mine venner bønder, og kom der igjennom i en intim kontakt med dem. Nå når alt skal foregå med bil, går det utover kontakten med befolkningen".

Daniel Koren hadde nok rett, men han innså at sykkel og karjoler var romantisk, men ikke fremtiden.

Olav Skjævesland fikk rutebilkonsesjon søknaden innvilget, og satte i gang med sitt grunder prosjekt : Rutebileier, motorisert transport av mennesker og gods.

En av hans første busser som han skaffet var en Reo, Reo Speed Wagon fra

Reo Motor Car Co. Reo var en amerikansk bilprodusent grunnlagt i 1904 av Ransom Eli Olds, som allerede i 1897 startet Oldsmobile.              

I 1904 valgte Olds å trekke seg ut for å etablere seg som bilprodusent på nytt, og grunnla en ny fabrikk med merkenavnet "Reo" etter forbokstavene i sitt navn. Fabrikken ble åpnet i Lansing i Michigan. I 1967 opphørte firmaet selv om navnet fortsatte å eksistere fram til 2001.

Olav kjørte fra Mandal om Holum til Kristiansand og tilbake. Det var en kronglete vei i de dager. En del av strekningen ble kalt for postveien, anlagt i 1791. Veien var tidligere hoved trasé for veiforbindelsen fra Kristiansand og videre vestover til Greipstad, Søgne og Mandal. I Greipstad ble veien tidligere kalt den gamle byveien. En del av veien var også tidligere barnevandringsvei, del av den Vestlandske hovedvei og er i dag en del av Nasjonal sykkelrute nr. 1.

Til denne kjøringen mellom Mandal og Kristiansand kjøpte Olav en Brockway, som var en liten varevogn buss.

Brockway Motor Truck Company var en amerikansk lastebilprodusent som hadde sin start som hestevognfabrikant i 1875 av William Brockway.

Fabrikken var etablert i Cortland i delstaten New York. Fabrikken ble nedlagt i 1977 etter å ha vært lastebilprodusent siden 1912.

Taksten på strekningen Kristiansand – Mandal var en krone. Det var samme takst for folk som for en sekk mel. Her var heller ikke noe klasseskille, passasjerene kunne like godt være vanlige arbeidere, prest eller doktor. I 1927 kantet han bilen ved bedehuset på Storaker øst for Mandal. Det ble ikke så store skader, bilen ble reparert og fikk nytt overbygg. Det var det eneste uhellet Olav har hatt.

    

 I 1930 fikk Olav konsesjon på Tregderuta, strekkningen Mandal-Tregde.                

 

 

Han kjørte da bl.a melken til meieriet i Mandal.

Meieriet lå i Øvrebyen og ble opprettet i 1896. Virksomheten omfatter produksjon og salg av alle slags meieriprodukter.

Halse Meieri ble etter hvert et av de større meieriene i distriktet, og i 1950 hadde meieriet en omsetning på ca. to millioner kroner. Samme år, for første gang i meieriets historie ble en kvinne valgt inn i styret. Det var tidligere meierske Gunhild Wiig. Ved årsskiftet 1969 overtok Helge Storaker som bestyrer for Halse Meieri i Mandal.

Helge Storaker hadde vært meieriassistent ved bedriften i 20 år da han overtok etter Mikjel Mo, som hadde vært bestyrer fra 1932. Meieriet ble nedlagt i 1987.

                          

Den gjeveste bilen Olav hadde var nok en Buick Master Six Touring.

Buick startet som en uavhengig bilfabrikant, Buick Motor Company, stiftet den 19. mai 1903 av David Dunbar Buick i Flint i Michigan.

I 1904 var selskapet i økonomiske problemer, og ble tatt over av James Whiting, som hentet inn William C. Durant for å styre sin nyervervelse. Buick selv solgte aksjene sine for en liten sum da han forlot selskapet, og døde i svært beskjedne omgivelser førti år senere.                                                            David Dunbar Buick oppfant toppventilmotoren, som firmaets suksess var basert på.

Durant var dyktig, og Buick var snart den største bilprodusenten i USA. Ved hjelp av midler fra dette kjøpte Durant opp en rekke selskaper, og kalte sitt nye selskap General Motors Corporation. Bilen Buick Master Six var en automobil bygd av Buick fra 1925 til 1928.

 

Fra 1930 hadde Olav tre biler. Det året ble også en ny Reo kjøpt. Det var en åpen buss, som ble brukt til å kjøre turer med sluttede selskaper.                                      I 1930 kjører Olav Skjævesland til Stiklestad med passajerer for å overvære 900 års jubileet der

 

 

 

 

På et av bildene ser en telefon nummeret til Rutebileier Olav Skjævesland, lett å huske, tlf. 145. Olav og Anna var en av de første som fikk telefon øst for Mandal.  Han påkostet selv den private linjen fra Mandal til Ime gård. Olav innså at som rutebileier var telefonen en absolutt nødvendighet.Dessuten var det enda en ny teknologi i tiden som han måtte være med på.

En som hadde stor glede av denne teknologiske nyvinningen det var yngste datteren på gården, Karen Solveig Skjævesland, bedre kjent som "Lilleba". Hun løp rundt på gårdene på Ime og omegn med beskjeder og nyheter. Da vanket det en liten slant penger i tips.

Etter hvert ble det så mye kjøring, at Olav måtte ansette hjelpesjåfører. En av dem var Oskar Olsen. Oskar kjørte Tregderuta, mens Olav Skjævesland nå kjørte lasteruten mellom Mandal og Kristiansand.

I 1933 selger Olav bilen Reon og konsesjonen Mandal-Tregde til Oscar Olsen.

Olav Skjævesland annonserer flittig i Fædrelandsvennen om sine langturer. I 1927 arrangerer han for andre gang tur til Oslo.

Prisen i 1927 er kr. 35,- tur/retur basert på antagelig tilnærmet fullt belegg.

Den prisen i 1927 tilsvarer i dag kr.1142,-. Olav Skjævesland var med i A/S Rutebil, som etter 1926 endret navnet til A/S De Forenede Bilruter.

Den 10. februar 1930 kommer rutebileierne fra Vest-Agder sammen i Kristiansand. Der dannet de Vest-Agder Rutebileierforening, senere N.R.F. avdeling Vest-Agder.

Kristian Fjeldsgaard fra Mandal ble valgt til foreningens første formann.

I 1936 kjøper Olav en Volvo lastebil, og i 1940 har Olav fremdeles konsesjon for ruten Mandal-Valand-Kristiansand.

Den 15.april 1944 er det en festlig beretning i FV fra en som kaller seg for MAX. Her beskriver han en busstur med Olav Skjævesland fra Kristiansand til Mandal.

Han forteller hvordan man kan bruke 4 timer på turen uten at tiden faller lang. Han  avslutter beretningen med følgende: "Omsider skimter vi Mandals trange gater og da vi kjører over brua er det ene og alene sjåføren vi kan takke for at vi har vår gode humør. Uten ham hadde det hele vært tresmak, uendelig venting og triste saker. Men med ham (selv om han jo egentlig har skylden for ventingen og tresmaken) fikk det hele et galgenfriskt skjær over seg. Har de lest Vilhelm Krag? Kjenner De Gullik Postman? Han som bar posten fra brygga i Kleven til Mandals postkontor. Han som var så inderlig forbannet fordi folk skrev så mye…Olav er ikke det spor forbannet fordi om folk har reiseløst. Tvert imot. Dessverre er jeg ingen Vilhelm Krag."

Det passasjeren her er inne på, er den sosiale siden som rutebilene og sjåførene var med å skape fra 1920 og utover, særlig da for bygdemiljøet. Der rutebilen stoppet på større steder eller veikryss, var det alltid møtt opp en del mennesker som ikke hadde planer om å gå om bord på bussen. Det måtte være der å få siste nytt, se hvem som steg av, hvilke varer som ble losset osv. Og så var det selve sjåføren, der noen bestillte varer hos han siden han skulle til byen allikevel. På denne måten ble sjåføren en viktig del av daglig livet for mange i bygdene.

Det var ikke bare på landeveien at Olav markerte seg med bruk ny teknologi.

Avisen Samleren kunne opplyse at Olav og Anna Skjævesland, som har den største gården i Halse, har benyttet traktor både til pløying og harving.

 " Vi er meget godt fornøyd med arbeidet. Det sparte hest og mann for mye slit " ,sier fru Skjævesland. " Traktoren pløyde opp til 12 mål på 5 til 6 timer og i vår ble åkerarealet på 17 mål harvet opp flere ganger på 1 1/2 time. Men så er også slettene på Ime rent ideelle til traktor. En mer lettvint måte å ta opp potetene på ville lette gårdsarbeidet veldig ", sier fruen." Så tungvint som det nå er, og med lite arbeidskraft kan ikke potetavlingen bli så stor ".

Anna Skjævesland var også en av de første på Halse som brukte en motorisert skurtresker som skar og tresket kornet under ett. Dette var i 1950, og med det forsvant en av de mest arbeidskrevende innhøstingene i landbruket.

Da Anna Skjævesland Ihme fylte 50 år i 1952, var det et lenger intervju i Samleren.       

         " Å være bondekone er en av de rikeste oppgaver en kan få" uttalte jubilanten.

Samleren  skriver videre : "Gården på Ime utgjør en av de største gårdene i Halse, og hele arbeidet med den sorterer under fru Skjæveslands overoppsyn. Hennes mann Olav Skjævesland, driver nemlig en transportforretning, og har mer en nok å gjøre med den. Til hjelp på gården har hun sin datter Karen Solveig Skjævesland".

Tiltross for å drive gården, mens mannen var på farta rundt på landeveiene, så var det Bondekvinnelaget hun ivret for siden starten i 1925 og som tok hennes fritid. Hun var formann i Bondekvinnelaget i Halse og medlem av fylkestyret for Vest-Agder Bondekvinnelag.Hun gikk helt og fullt inn for Bondekvinnelagets ide på den tiden:      "Å støtte opp om bondenæringen og lette de økonomiske kår for landsfolket".

Anna Skjævesland Ihme er æresmedlem i Halse Bondekvinnelag.

I 1951 gikk Olav Skjævesland inn i Sørlandsruta sammen med sin Volvo som sjåfør, og der ble han helt til han gikk av med pensjon.

I 1955 får Olav Skjævesland sammen med 9 andre sjåfører i Sørlandsruta tildelt Norsk Rutebileierforbunds Hederstegn.

De andre sjåførene var : Harald Nilsen,Tomas Reme,Aksel Reme, Eilif Torkildsen, Edvard Gjedeland, Alfred Sodeland, Jacob Trygsland og Oskar Finsådal.

 

 

Direktør Hoem, som foretok utdelingen sa i sin tale bl.a.:

"Vi har innen rutebilnæringen en rekke funksjoner som må utføres. De må løses tilfredsstillende, og i første rekke faller disse funksjonene på sjåførene.                    De er våre ambassadører overfor publikum. De må svare for sikkerheten, og vi er dem stor aktelse og takk skyldig. Sørlandsruta har en rekke sjåfører som gjennom en årrekke har utført sin gjerning prikkfritt, og som vi nå vil vise vår takknemlighet ved å tildele dem hederstegnet".

Disponent i Sørlandsruta den gang, Herbert Edvardsen, benyttet anledningen til på selskapets vegne, å takke sjåførene for prikkfri kjøring i 20 år og mer:      

" De er selskapets ansikt utad, og de har gjennom disse årene opparbeidet et renome som vi er svært takknemlig for."

Med disse disse flotte ord, er det bare å hive seg på Sørlandsruta’s busser til en trygg julehandel i Mandal.

Siden grunnleggelsen av Sørlandsruta AS i 1951, da 13 busselskaper i Vest-Agder slo seg sammen, har flere selskaper gått inn i Sørlandsruta AS.

I 1962 fusjonerte Sørlandsruta AS med Søgneruta AS.

I 1984 fusjonerte Sørlandsruta AS, Agder Bilruter AS og De Sammensluttede Bilruter AS. Flekkefjord Bilruter AS blir i 1986 kjøpt av Sørlandsruta AS.

 

 

 

 

 

 

 

 

Så var det en rekke nye eiere fra 1995 frem til 2010, da ble Sørlandsruta AS oppkjøpt av Torghatten ASA. Torghatten ASA er et av landets største transportkonsern med en årlig omsetning på ca. 10 mrd. kroner og ca. 7000 ansatte.

Hovedvirksomheten er innenfor transport på sjø på land og i luften – fordelt på ruter for ferje, hurtigbåt, buss og flytrafikk i hele Norge.

Sørlandsruta AS har i dag ca. 100 busser og omtrent 130 ansatte. Selskapet har hovedkontor og bussanlegg i Mandal.

Olav Skjævesland døde på Ime i 1988, 88 år gammel. Anna Skjævesland Ihme døde i 1996 på Ime.