Suggeviga - En glemt perle

Suggeviga - En glemt perle-og fortelling om laksefisket på Østerland i svunnen tid.


Mang en turgåer har fulgt stien fra Kirkeoden til Østerland ved elvemunningen. De har passert Suggeviga før Torkelsnot, og tatt inn i skogen til venstre på vei til Ulvsvika. 

                                                                                                          

Rydding og planting av Suggeviga tok til for nesten 50 år siden. Det ble avgjort på årsmøtet i Østerland Laksefiskeri i oktober 1973. Den høsten ble det plantet 2000 sitka gran, og våren 1974 ble det etterplantet 500 trær. Rydding og suppleringsplanting fortsatte høsten 1978, og siste gang plantegjengen hadde rydding var i 1983.


Notatene fra mange årig tidligere leder i Østerland Laksefiskeri, Gunnleiv Kaddan, hvor disse data er hentet fra, forteller også hvem den plantegjengen var. Navnene er velkjente for Halse og Holum befolkningen, og mange har sikkert hørt deres fortelling fra den tiden de var på notfiske på Østerland.


I 1973 er denne gjengen med på rydding og planting : Martin Sodeland, Arne Sodeland, Ottar Sodeland, Arne Manneråk, Tor Møll, Halfdan Møll, Salve Sodeland, Guttorm Ime, Ole Guttorm Ihme, Kjell Helleren, Ottar Helleren, Rolf Berge og ikke minst Gunnleiv Kaddan.

I 1978 var det en festlig artikkel i Lindesnes Avis, der det ble rapportert at sitkagrana stortrives på Østerland.

Gunnleiv Kaddan forteller til avisen fra suppleringsplantingen i 1978 :


"Det var lauvskog som rådde grunnen. Nå ble den slått ned og planting foretatt i håp om at det en gang i fremtiden- om ikke altfor lenge heller- vil havgula suse i den frodige barskogen (Havgul er navnet på en vind som blåser fra havet og inn mot land, særlig om sommeren. Den er fuktig og bringer ofte tåke med seg).Det ble en riktig hyggelig dag, forteller Gunnleiv Kaddan videre. Sitkagranen trives utmerket her ute. Plantene står riktig fint. Suggeviga har et lite dalføre hvor det er fin jord til granplanting. Hele feltet under ett er virkelig bra. Gunnleiv avslutter intervjuet med at et par av de eldre karene var med, og at de under matpausen i ett av notbuene kom det mange en god historie fra svunnen dager, da det var storfiske av laks i elvemunningen utenfor."


Sitkagranen ble introdusert til Norge for mer enn hundre år siden. Arten var lenge populær, men er nå uønsket. Det er ikke lov å plante arten i Norge uten særskilt tillatelse. Sitkagrana kommer opprinnelig fra vestkysten av USA og Canada. Den ble først og fremst benyttet som hogsttømmer. I tillegg til å trives godt ved kysten, vokser sitkagranen langt raskere og blir også langt større enn norsk gran. Sånn sett var granen perfekt for sitt bruk.

 

Suggeviga har en artig historie, og det har sammenheng med svineholdet som fant sted der, nevnt så langt tilbake til 1691. Kjøpmennene holdt ofte et stort antall griser og solgte flesk og grisunger. Grisene i disse "svinehagene" gravde seg stadig ut, og for i flokker utover Skinsnesjordene/Malmø og forsynte seg av åker og eng. Dette til stor ergrelse for grunneierne. I 1734 fikk grunneierne lov til å skyte disse villfarne grisene, dersom de ble tatt på fersk gjerning. Svinehagen eller Brodersens Løkke var en tilsvarende svinehage på Skinsnes. Denne ble nedlagt etter mange naboklager på 1700 tallet slik mange andre svinehager på Skinsnes og Malmø ble.

Senere er Suggeviga og sletten innenfor brukt av laksefiskerne på Østerland til tørking og rensing av nota. Sletta ved Suggeviga var etter krigen et yndig sted å dra om søndagene for å ha bl.a  "piknik".

 

I 1979 forteller 90 åringen Tobias Soteland (1888-1981) :

 

"Helt fra 1904 og hver sommer i ca.40 år var jeg med på laksefisket ved Østerland. Torkelsnot var absolutt den beste plassen, og vi kunne få opptil 150 laks i nota på en gang. Etter at jeg ble konfirmert i 1903 var jeg i 1904 med som fullbefaren laksefisker. Jeg var med i det "Norske Kompanie" sammen med Syvert, Martin og Olav Møll, alle fra Sodeland. Første lørdagen etter 17.mai dro vi gjerne ut og reiste kjellene (Laksestigene) og som vi tok ned hver høst. Etter tur fisket vi på Nua, Torkelsnot, Ystenot og Svege. Hele formiddagen satte vi kjellen på to timers vakter for lettere å kunne observere  når laksen kom i nota. På ettermiddagen stod vi gjerne på "krakken", et brett plassert oppe i masta på notbåten vi alltid hadde med oss. I den beste fisketiden gikk det gjerne både natt og dag. To mann satt alltid på vakt, og når laksen "sprang" i nota var det å rope så høyt at de to som lå og sov hørte det og kom seg ut.

Bare en natt måtte vi ha nota i land, og det var St. Hans, for da var det ikke sikkert om det kom båter hvor rormannen hadde "noe i hodet".

 

I 1982 har Fvn’en et lenger intervju med den gang pensjonert brannformann Gilbert Mørk (1914-1991). Gilbert var oppvokst på Malmø og forteller i artikkelen fra sin ungdomstid :

 

 "Før motorbåtens tid var det ikke mange som dro ut på sjøen St. Hans aftenen. Øvre og nedre Malmø hadde bål i Suggeviga og Ulvsvika. Her konkurrerte vi om hvem som fikk til det største bålet og den høyeste varden. Til Suggeviga og Ulvsvika kom folk landeveien eller de rodde. St. Hans feiringen her samlet folk fra byen og området. Her kom de med nistekorgene, og vi spiste og drakk brus av de gamle flaskene med patentkorker".

 

Sigvald Nyvold (1865-1945), tidligere redaktør for avisen Lister, var fra Nyvold i Holum. Hans far var Syvert Kristian Hansen Stusvik (1829-1899) som sammen med sine brødre drev flere båtbyggerier. Sigvald var selv med på laksefiske på Østerland og har skrevet mye fra den gang han var ung og vitne til alt som laksefiske angikk. Sigvald Nyvold hadde en lenger artikkel i Lindesnes Avis i 1934, der han bla. skriver at det ikke bare var materialismen som rådde grunnen ved den tids laksefiskerier. Han forteller :

 "Laksefisket i elven var sterkt regelbundet, nærmest ensformig. Den ene natt og dag gikk som den andre. Spenningen var der jo ved eneste trekk, men ellers lite utover det. Den eneste avveksling kunne være ungdommen som slang i området, og samlingstedene ble i alminnelighet en av notbuene.


Sånn var det kanskje også på Østerland og Suggeviga sletta.

Men Sigvald nevner spesielt to steder langs elva som hadde størst tiltrekning :


" Størst tiltrekning hadde Leirkjærbua, for der holdt felespilleren Lille-Lars hus. Det var da også gutten som kunne få låt i instrumentet sitt, og mange minuttene gikk det ikke før dansen på veien var i full sving-feiende valser og trampende reinlendere. Ikke minst fart ble det når selveste not-karen Store-Lars stampet i vei på sine høye skaftestøvler".


Årekjær-noten hadde også gjennom mange år sin musikant. Her var det Simon, som på en like frem kunstnerisk måte tryllet smeltende toner frem fra sin klarinett. En andektig tilhørerskare var snart samlet rundt omkring.


På slutten av artikkelen fra 1934 blir Sigvald Nyvold skikkelig sentimental :


"De gode gamle tider kommer ikke tilbake. Laksen er vekk, notbuene er forsvunnet eller står på gravens rand. Den nye slekt som er vokst opp, slipper rett nok de gamles slit og slep, men så har den til gjengjeld ikke den glede og tilfredsstillelse som et godt laksevarp kunne bringe. Fiskeriet i Mandalselva var heller ikke uten sine stemningsfylte stunder, særlig da for oss som var unge av år og sinn. Hvor lett var det ikke å bli betatt av det fortryllende skjær som en lys høisommerkveld kunde sette over dalens vakre natur. Hvilken opplevelse var det ikke å høre fuglekoret fra alle de skogklædde lier ved det første gry av dag. Alt mens båten sakte drev nedover den stille blanke elv. Og nå solen kom og farvet det hele i sin gylne glans, ja da kunne nok høitidsstemningen løfte vår sjel over alt jordisk. Nu er dette minner, men minner som det alltid er en glede å komme tilbake til".


Men så tilbake til virkeligheten.


Østerland består i dag av to gårdsnummer/bruksnummer, nemlig 38/1 og 39/10. Begge områdene er eid av Østerland og Malmø not laksefiskeri. Området er på nesten 21 mål.


Suggeviga med Gnr.39/Bnr.10 ble utskilt fra Skinsnes gård med Gnr.9/Bnr.4, og ble ved skylddeling tinglyst i 1862 til enken Anna Danielsen.

Anna Danielsen må ha solgt Suggeviga til Anders Hansen Greiplandstø (1858-1895), for i 1897 er det skifte etter Anders, og da overtar datteren Tobine Andersdatter (1884-1918) eiendommen Suggeviga.

Anders Hansen ble gift med Thora Pedersdatter (1861-1943) fra Øvre Møll. Tobine var deres eneste datter, og hun døde ugift på Støa i 1918. Anders Hansen var sønn av Hans Gunvaldsen (1810-1890) fra Bnr.6, Greipslandstø og hans mor var Tabita Andersdatter Skretting (1821-1868) fra Hå Prestegjeld. Thora Pedersdatter var datter av Peder Toresen (1830-1872) og Gunille Hansdatter (1841-) fra Nøding. Thora gifter seg på nytt i 1897 med båtbygger Anders Tobias Hansen (1856-1933) fra Stusvik.


I 1895 dør Anders Hansen, og Tobine er da bare 11 år gammel. Hun får derfor oppnevnt verge. I skifte kan vi lese at det er Knud Leirkjær som er oppnevnt som verge.

I skifte etter Anders Hansen så kan vi også lese at gården 43/6 Greipslandstø i 1897 blir verdsatt til kr.2 400,-. Tobine arver også 1/16 part i Østerland og Malmø not Laksefiskeri, 38/1, som blir verdsatt til kr. 3 300,- . Det viser hvor verdifull partene på Østerland var på 1800 tallet.


Suggeviga blir i 1897 verdsatt til kr.400,-.


I 1898 er det skjøte fra Tobine Andersdatter med verge Knud Leirkjær, vedtatt av Overformynderiet og Sorenskriver, til Østerland og Malmø not laksefiskeri v/Hans Stusvik m.fl. Prisen er nå avtalt til kr.750,-.


Nesten 70 år senere etter kjøpet, da laksefisket for det meste er over på Østerland, planter laksefiskerne fra Holum og Halse granskogen. Her lå det rene økonomiske betraktninger bak, samt bøndenes tradisjon til å sørge for den neste generasjonen. Det tar vanligvis 50-70 år før et slikt plantefelt er hogstmodent.


Nå vurderer styret i Østerland og Malmø not laksefiskeri om tiden er inne for å hogge ned skogen slik at Suggeviga med felles løft kan gjenoppstå som et nytt flott område.


Kanskje vil felespill igjen kunne høres utover byen…..