Mølla i Strømsvika

OM MØLLA I STRØMSVIGA OG MØLLERDATTEREN ANNE MARIE BOYESDATTER


Av Ole Guttorm Ihme og Hans Ihme


I disse dager sprenges det i Strømsviga for det som skal bli Mandals fremtidige industriområde og havn. I den anledning kan det være artig å se på litt av historien i dette området.
Dersom man går fra gården Ime, velberget forbi Imehaugen, der de «underjordiske» bor, langs Jåbekksvannet og ned til sjøen, så kommer en til Strømsviga. Der ved bekkosen, ser man tydelige grunnvoller fra rester av en gammel bebyggelse og virksomhet.
En fredelig plett, men det er et historisk sus og drama over dette stedet, med bønder fra Ime og Jåbekk, kjente byborgere fra Mandal og møllere med familier involvert.
Ikke minst en møllerdatter ved navn Anne Marie Boyesdatter som opplevde noen dramatiske uker i 1796 her i Strømsviga.
De 4-5 synlige grunnvollene ligger der som bevis på det som antagelig er Mandals aller første industriområde. Her har det siden 1600 tallet vært sagbruk og diverse møller i et stort omfang. Vi vet at Bjørn Aadneson Imen i 1610 betalte skatt for en flomsag som må ha ligget her. Ikke akkurat et sted å jobbe akkord på, siden et sagbruk med så liten vannføring kun kan drives i flomtid, det vil si om våren og i sterke regnperioder om høsten.
Anna Skjævesland Ihme (1902-1996) har i sine etterlatte notater:
«I 1690 blir det inngått en avtale med Niels og Ånensønner, Ådne og Rasmus Bjørnsønner, alle fra Imen, og Jens Tommesen fra Stjernesund i Halse, om bekken som renner ut i Strømsviga på de førstenevntes grund og hvor Jens Tommesen har sitt kværnehus. Jens Tommesen betaler årlig 5 riksort og maler fritt alt korn til de førstenevnte. Til vederlag får han nytte varmljoset (vannføringen) i bekken og får et engstykke i Strømsviga. Avtalen gjelder i 4 år».
Denne Jens Tommesen hadde også et gjestgiveri i Stjernesund, eide mesteparten av gården Dyrstad og var borger til Christiansand by.
I pantebrev fra 1699 pantsetter Åslu Tollisdatter, enke etter Rasmus Bjørnsen Ime (1665-1697) , til «Kongen av Mandal» Tørris Christensen (1664-1721) 2 av 8 huder jordegods i Ime, 1/3 huspart i Strømsviga og Rægevikens kvernsteder, samt ¼ part i Strømsvigas kvern.
Åslu er da forlovet med gullsmed Christian Johansen Kruse i Mandal. Denne Christian var antagelig sønn av gullsmed Johan Christensen Kruse i Trondheim. I 1671 finner vi Christian i Hamburg, og i 1679 forlater han sin familie i Trondheim og bosetter seg i 1696 i De Danske Boder i Mandal. Han var da «i ringe tilstand».I 1698 ble vilkårene betegnet som «heel slette». I 1701 opplyses det at han «vill herfra, saasom han sig ej kand ernære». I 1705 stod hans bopel ubebodd, og i 1705 ble han stevnet for en sølvkanne han ikke hadde gjort ferdig i rett tid. Han bodde på Finsland frem til 1716, og han døde der i 1723.
Åslu og Christian må ha vært et lett bytte for Tørris Christensen Nedenes, man er jo ikke «Konge av Mandal» for ingenting.
For Åslu og Christian klarte ikke å innfri pantet, og i 1709 sitter Tørris Christensen Nedenes nå som eier av 2 huder i Ime og møllene i Strømsviga. I 1715 overtar han odelsretten til denne gårdsparten. Allerede 1702 hadde Tørris sikret seg halvparten av jordet Engehaven som lå under Ime, og i 1697 hadde Tørris Christensen Nedenes kjøpt gården Jåbekk med odelsrett.
Tørris Christensen Nedenes var dermed en stor eiendomseier på østsiden av Mandalselva. Hus og bygninger som han hadde på Jåbekk brant desverre ned i 1712. Selv bodde han ikke der fast, da han hadde hus i De Danske Bodene i Mandal samt i Christiansand by. Tørris Christensen Nedenes døde i 1721.
Tørris var godt kjent i området rundt Ime og Østre Berge. Han var født 10.mai 1664 på Nedenes Kongsgård i Arendal. I 1684 blir han gift med Karen Mortensdatter Als (-1744) fra Bodene i Mandal. Karen var datter av Morten Als og Cathrina Geertsdatter. Tørris bodde på Østre Berge i sin ungdomstid, der var han plassert hos Oluf Lauritzen Berge (1605-1681) for å lære handel og forretningskikk. Oluf var sønn av Sogneprest Lauritz Nielsen (1565-1624) og hans mor var Anne Albrechtsdatter Gyldenstjerne Friis (1580-1654). Oluf var gift med Lucretia Samuelsdatter Staffanger (1624-1658). Hennes bestefar var Hans Lauritzsen Baad og hennes bestemor var Maren Clausdatter Nagell.
Bror til Hans Lauritzsen Baad var den mer kjente Morten Baad (1530-1589).
E.Holmer Hoven skriver dette om Morten Baad :» Omkring den tid da Harkmark ble gjort uskikket som handelsplass, altså omkring 1550, ble der på gården Imes grunn i Halse, et par kilometer ovenfor Mandalselvens utløp, opprettet to handelsbuer, Kasperboden og Mortensboden. Det er grunn til å tro at de to handelsmenn som slo seg ned her, var flyttet fra Harkmark. Om Kasperbodens eier har folkesagnet intet merkelig å berette. Derimot vet vi at Mortenbodens eier, Morten Baad, kom til å spille en betydelig og grunnleggende rolle i byens historie».
Oluf bodde på Østre Berge i 1663 og lenge deretter. Der drev han handel med små skip som gikk opp til Hansodden , som ligger på Nedre Ime ikke langt unna Mortensboden.
Med slik en ballast, var det ikke rart at Tørris gjorde en rask forretnings karriere i Mandal og omegn.
Matrikkelen av 1732 omhandler flomkværner som tilhørte oppsittere på Jåbekk og Ime. Anna Skjævesland Ihme har i sine notater henvisning til manntallet for 1762, at en Targeir Halkilson bodde i Strømsviga, «men kunde lite arbeide». En Odbør Olsdatter er også nevnt, Anna har anmerket : «Fattig».
Så enda er det ikke noe stormølle på gang i Strømsviga.
Dette skjer ikke før rundt 1786-87. Da anlegger Fredrich Gjertsen Nedenes ( 1734-1796 ) og Samuel Holm ( - 1790 ) ny «Sigte og gryn» mølle der, «Strømsviga Møllebrug».
I 1792 var Friderich Gjertsen Nedenes og hans søster Anne Sophie Nedenes (1729-1805), som var gift med Samuel Holm, eiere av møllene i Strømsviga. «Kongen av Mandal», Tørris Christensen Nedenes, var jo deres bestefar, så via arv eide de i tillegg 2 ½ hud i Jåbekk, 2 huder på Ime samt parter i laksefiskeriet på Østerland. Det tilsvarte 62 % av jordeiendommene i området. Bøndene på Ime og Jåbekk eide da tilsvarende 38 %.
Mølledriften gikk strykende i disse årene. Fra 1791 og utover kom det korn helt fra Christiansand i øst og fra Lista i vest for å bli malt til mel.
I 1796 er det igjen eierskifte på møllebruket. Anne Sophie selger sin halvdel av anlegget til sin nevø i Christiansand, Niels Wisløff Gjertsen (1763-1823 ). Den andre halvparten hadde han arvet etter sin far, Friderich Gjertsen, som døde samme år. Fra skiftet i 1796 kan en lese hva mølleanlegget «Strømsviga Møllebrug « bestod av :
«Sede og uthus :En to etasjes bygning, en liten sjøbod, et fehus, et møllehus som inneholdt melkværn, en sikt og en grynkværn, et lite hus med 2 melkværner og dertil hørende stem og renner, samt redskap av jern og tre. Kjøpesummen for denne halvparten var 1700 riksdaler.»
Dette ble tinglyst 8.april 1798.
Vi har enda ikke omtalt selve møllerne i Strømsviga og deres familier. 1796 er virkelig et år som det er verd å stoppe opp med. Ved siden av dødsfallet til en av en av eierene, Friderich Gjertsen, så døde også mølleren i Strømsviga. Dette vil en tro fremskyndet salget for Anne Sophie Nedenes, som da satt som enke med store verdier.
Mølleren i 1796 het Boye Albrethsen (1756-1796). Han kom opprinnelig fra Nyeborg i Holstein. Han var møller i Strømsviga allerede før 1792. Vi vet at han i 1792 var med på å undertegne kontrakt med Ime og Jåbekk bøndene om stemrettighetene, og titulerte seg som møller av Gjertsen familien, «af Madame Tørrisen Compagnie i Mandal».
Boye Albrethsen ble gift med Guri Christensdatter Landaas (1754-1796). Guri kom fra Landaas i Vigmostad, og var datter av Lensmann Christen Torjusen Landaas og Gjertru Rejersdatter (1729-) fra Barstad i Konsmo.
Slik mange unge piker gjorde det på den tiden, så måtte vel også Guri forlate hjemstedet sitt og søke nærmere tettstedene, der det var arbeid å få.
Boye og Guri giftet seg den 23 april 1780 i Mandal Kirke. Der står han oppført som matros, så mølleryrket må han kanskje ha lært seg etter at han kom til Norge. Boye og Guri må ha bodd i møllerhuset i Strømsviga i flere år, og der var også deres eneste datter Anne Marie. Guri hadde også to av sine søstre boende i Strømsviga.
Den 22 februar 1796 omkommer Boye av «blodstyrtning» mens han jobbet på mølla, og han dør straks.Og jammen dør ikke også Guri den 8 mars 1796 under tragiske omstendigheter.
Sorensskriver Fridrich Fridrichsen ( 1735-1799 ),Kongelig Maiestæts Sorenskriver udi Mandals Amt, skriver i skifteprotokollen i 1796 : «...alt saa blev de nu i Dag den 23de Febr. 1796 atter beordret at nedrejse til Stømsviga, for at eftersee, om noget videre stervboet tilhørende maate forefindes, enten at nedlægge under Forseigling eller at optegne, i sær da stervboe-Enken effter Beretning formedelst Hendes Mands plutselige Dødsfald, skal være sygelig, og i hendes nu værende bedrøvelige Forfatning ud af stand at beopagte stervboets Nytte, saavel for sig som for sit umyndige Pige Barn, og ei haver andre hos sig end 2de Hendes Sødskende.-...
Møllerens datter Anne Marie er nå bare 16 år gammel, foreldreløs, men meget velstående etter auksjonen av foreldrenes innbo og eiendeler.
Anne Marie arvet 1800 rd og 78 skilling. Et anselig beløp i den tiden.
Løsøret som ble solgt på auksjonen innbrakte ca. 640 riksdaler. Blandt annet et moderne sølvur med sølvkjede ( 20 rd ), en mengde sølvtøy, gullringer og ett kompass i kasse. Av kontante penger var det 212 riksdaler, og av utestående penger var det for ca. 1200 Riksdaler, som var lånt ut mot pant i mange faste eiendommer. Det var en meget stor formue, når en vet at en ku den gang i arv og skifte ble verdsatt til 5 Riksdaler, og en hest til 12-15 Riksdaler.
Anne Maries familie på farsiden i Holstein hadde hun nok ikke forbindelse med, og hennes slekt i Vigmostad hadde vel ikke anledning til å pantsette hennes formue til hun ble myndig.
Dette ble løst med at Tønnes Wattne (1749-1821) ble satt som formynder for Anne Marie. Tønnes Wattne hadde bygget opp sin formue som industrientrepenør i Mandal. Han var opprinnelig skipper,og hadde lagt seg opp betydelig kapital, dels arvet etter sin far Ole Vatne (1718-1768). Tønnes Wattne var en meget ansett person og levde et mer nøkternt liv enn sine venner i borgeskapet Mandal.
En av de mindre virksomhetene Tønnes Wattne hadde, var en vindmølle, som han på midten av 1790 tallet fikk bygget på Malmø. Vindmølla malte bark til garveriet som lå like ved.
Her var det en annen Holsteiner, nemlig møllebygger og mechanicus Friderich Pettersen (1769-1810) som antagelig var engasjert hos Tønnes Wattne for å bygge mølla. Det er jo også trolig at han overtok ansvaret for møllene i Strømsviga etter Boye’s død.
Tønnes Wattne må ha ment at denne karen var en passende mann til unge Anne Marie. Den 15 januar 1797 gifter nemlig Anne Marie og Friderich seg i Mandal Kirke.
Kirkebøkene viser at Tønnes Wattne og Friederich Ludwig Blumendahl var de som signerte som vitner. Friederich er gartneren som bl.a anla det store hage-og parkanlegget Skriverhaven i Mandal.
Det ser ut som om nå er alle fornøyd, og Tønnes Wattne mottar nå følgende kvittering som frigjør han fra panten han hadde satt seg i :
« Datert 22/3-1797 tl. 8/1-1798. Kvittering. Friderich Pettersen g.m Marie Bøjesdatter Strømsvig erkjenner at hennes formynder Tønnes Wattne i Mandal har betalt henne arv etter foreldrene Bøje Albrigtsen og hustru Guri Christensdatter Strømsvik».
Tønnes Wattne pantsatte sine gårder i Undal, Rødlandstøen og eiendommer på Malmø for å være bemynder for hennes arv.
Nå vet vi ikke noe særlig mer om Anne Marie, før vi i 1801 finner henne i folketellingen av 1801. Da treffer vi henne igjen i Stavanger, nærmere bestemt på Bispeladegård i Hillevåg. Her bor Anne Marie sammen med sin datter Anne Frideriche (1799-1822) på 2 år og sin mann ,oppført som «Møllermester» Friderich Pettersen. Og her bor jammen også bror til Friderich sammen med sin kone og 2 barn. Broren heter Boye Pettersen (1774-) og hans kone Wilhelmine Meer (1780-). I samme år står Friderich Pettersen og broren Boye Pettersen som eiere av møllebruget i Hillevåg.
Etter giftemålet 15 januar 1797, så må Anne Marie og Friderich ha flyttet til sin bror i Hillevåg. I januar 1798 fikk Anne Marie tilgang til sin arv, og i 1799 bygger Friderich sammen med sin bror Boye vindmølle i Hillevåg. Med kjøpet av Hillevåg fulgte tre vannkværner og en stem ved Mosvannet for regulering av vanntilførselen. På Hillevåg førte de også opp flere sjøhus og våningshus. De ble engasjert i sildehandelen, hadde byhus i Østervåg og sjøhus ved Bispebryggen og Jorenholmen. I 1806 ble det foretatt takst over eiendommen på Hillevåg. Vindmøllen er ikke nevnt, istedet omtales det en vannmølle bygning i 3 etasjer. Sannsynligvis ble vindmøllen revet i 1805 (eller aldri ferdig bygget) , og materialene brukt til å reise den nye vannmøllen. I følge taksten var det i tillegg en vannmøllebygning på 2 etasjer foruten 3 kværnhus. Mye tyder på at Friderich må ha oppholdt seg i området før. Han og broren Boye bygde en vindmølle på Møllebråtet, toppen av nåværende Hetlandsgaten, omkring midten av 1790 tallet.Natt til 21. april 1798 brenner så denne ned til grunnen. Brannårsaken ble aldri klarlagt, men onde tunger hevdet at dette kom veldig beleilig for Møllemesteren.
Men så dør Friderich den 9.desember 1810. Anne Marie er nå en ung velholden enke på 30 år, og sitter igjen med sine barn:
Anna ( 1799-1822), Bolette ( 1802-1837), Frederik (1803-1885), Peter (1811-1875). Hun hadde også 2 andre barn, men de døde i ung alder, Anna ( 1798-1798) og Boye (1804-), alle født i Stavanger.
Anne Marie satt nå som enke i uskiftet bo med en stor formue og flere store eiendommer i Hillevåg og i Stavanger by.
Hun ba da om hjelp fra en Johan Adam Køhler. Han var leder i en mølle i Strømvigen i Stavanger, som Friedrich og Anne Marie stod som eier av. Johan Adam hadde vel ikke noe problemer med å si ja til det. Anne Marie og Johan Adam kan ha møtt hverandre før i Strømsviga på Ime eller i Mandal, siden Tønnes Wattne hadde benyttet Johan’s tjenester i sine møller.
De må ha passet bra sammen også utenom forretningene, for den 8.oktober 1813 giftet de seg i Stavanger. Anne Marie var da 33 år gammel. Johan Adam var født i 1781 og var fra Schleswig-Holstein, Tyskland. Johan var vistnok også en utmerket harpespiller.
Johan og Anne Marie starter nå et industri eventyr uten sidestykke i Stavanger og Hillevåg området. De etablerte i 1813 J.A. Køhler & Co, og ekspanderte raskt. Handelshuset Køhler var i 1850 Stavangers største bedrift rangert etter betalt skatt. Virksomheten omfattet bl.a rederier, skipsverft, sildefiske, reperbaner, mølledrift og jordbruk.
Johan Adam Køhler døde allerede i 1830, kun 49 år gammel, og det var sønnene fra første ekteskap, Frederik og Peter som overtok virksomhetene. Hans egen sønn, Johan Mandius Køhler (1821-1897), som han fikk sammen med Anne Marie var bare 9 år gammel da han døde. Johan Mandius ble senere gift med Christiane Hansine Sommerfeldt ( 1820-1890).
Vår Anne Marie Køhler dør 21.april 1852 i Hillevåg, 71 år gammel. Hun fikk dermed ikke opplevd den store konkursen i 1883 i Handelshuset Køhler. Den økonomiske krisen i 1880 årene rammet Stavanger i likhet med Mandal på samme tid. Fordringene i boet til handelshuset Køhler var på 2 millioner kroner. Et anselig beløp i den tiden.
Handelshuset Køhler var det desiderte største foretak i Stavanger på den tid, med store eiendomsmasser i Hillevåg, Bispeladegård og Strømvigen. I tillegg var det flere bygårder i Stavanger sentrum.
Besøkte Anne Marie Mandal og Strømsviga mens hun levde som en av de fineste fruene i Stavanger?. Hadde hun kontakt med Tønnes Wattne før hans død i 1821 ? Eller besøkte hun sin mors hjemsted Landaas i Vigmostad noen gang ?
Dersom det skjedde, så vakte det antagelig oppsikt. Den foreldreløse 16 åringen fra Strømsviga som opplevde så mye tragisk noen dager i 1796.
Vi vet at Tobias Wattne, innehaver av firmaet Wattne & Co i Mandal og en av de ledende menn i Mandal på den tiden, besøkte sammen med sin datter Cecilie i 1828 familien Køhler i Østervåg utenfor Stavanger. Cecilie var den gang 17 år gammel. Hun ble senere gift med Sorenskriver Daniel Isachsen og skrev i 1877 sine erindringer, hvor dette besøket er nevnt.
Hvordan gikk det så med mølla i Strømsviga etter 1796 ?. Rasmus Rægevik, Sverre Bragdø og Anna Skjævesland Ihme har etterlatt artikler og notater om møllevirksomheten i Strømsviga. Sverre Bragdø har skrevet om rettsaken som omhandlet stemrettighetene til mølla i Strømsviga, som pågikk i 1814 med dom i 1815. Det var eieren av gården Jåbekk, Eidsvollsmannen Erich Haagensen Jaabæk, og de 3 Ime-oppsitterne, Ole Sørensen Ihme, Claus Brodersen og Friderich Ludvig Blumenthal som stevnet Ole Moulin, som da var eier av mølla. Ole Moulin kjøpte nemlig møllebruket av Erich Haagensen Jaabæk i 1813.
Ole Moulin var borger av Kristiansand og hadde innvandret fra Sverige, men var antakelig født i Frankrike. Han bodde i Strømsviga sammen med sin kone Marie Margrete. Ved sin kones død, solgte han hele eiendommen og flyttet til sin sønn som bodde på Toftenes.
Erich Haagensen Jaabæk kom opprinnelig fra Usland i Øyslebø. Han kjøpte først et bruk på Ro, men i 1806 kjøpte han og fikk skjøte på Jåbekk gård. Møllebruket i Strømsvika kjøpte han den 18.april 1811. Men han solgte den allerede i 1813 til Ole Moulin.
Oppsitterne på Ime og Jåbekk anla sak mot Ole Moulin fordi han hadde stemt vannet så høyt at jordene ble oversvømmet. Oppsitterne tapte saken, som i stor grad skyldes en overenkomst som kom i stand i 1792 mellom daværende mølleeier og oppsitterne på de to gårdene.
Som nevnt så var mølleeiren i 1792 Friderich Giertsen og hans søster Anne Sophie Holm.«Mandalskongen» Tørris Christensen Nedenes var deres bestefar. Imebøndene, som avtalen i 1792 ble inngått med, var Ole Sørensen Ihme,Thomas Olsen Ihme, Aanon Pedersen Ihme og Niels Claussen Kasperboden. Oppsitterne på Ime hadde klart inngått en heller dårlig avtale i 1792, for tiltross for at rettspapirene i 1814 viser at 35,4 mål på Jåbekk og 1,8 mål på Ime lå under vann, så tapte de saken.
Etter møller Boyes plutselig død i 1796, så ble Torbjørn Knudsen (1760-1823) ansatt som møller. Torbjørn kom fra Hestehei i Vigmostad. Hans far var Knut Sjurson og mor Guri Syvertsdatter. Han slo seg ned i Strømsviga med sin kone Inger Davidsdatter Vatne, født på Østre Berge i 1757. Torbjørn og Guri bodde i mange år i Kleven, hus nr.15, hvor han også døde i 1823. De fikk 5 barn. Eldste sønn Reinert, født i 1785, ble gift med Else Marie Guttormsdatter Berge. Hun var datter av Guttorm Gundersen Berge (1767-1796 ) og Else Marie Hansdatter Sandnes (1775-1821). Reinert og Else Marie fikk 3 barn. Yngstemann Guttorm Reinertsen (1811-1898 ) ble gift med Gunhild Marie Sørensdatter Ihme (1819-1886 ). Gunhild Marie var datter av Søren Olsen Ihme (1794-1828) og Maren Eriksdatter Jåbekk (1794-1861). Guttorm og Gunhild fikk 5 barn. Elsdte sønn, Søren Guttormsen (1844-1940) ble gift med Marie Larsdatter Sandnes (1855-1891)-datter av Lars Caspersen Sandnes (1819-1896). Deres datter , Thomine Gustine ( 1887-1947), ble gift med Thomas Torvaldsen Bragdø (1889-1961). Deres eldste sønn var Sverre Bragdø som ble gift med Annie Tobiasdatter Lunde. Sverre Bragdø trenger ingen presentasjon for de som er kjent med slektsforskning på Agder.
Det eneste barn av Møller Torbjørn Knudsen som ble født i Strømsviga, var Knud Torbjørnsen, som ble født 1797. Han ble gift med Maren Ommundsdatter (1798-) fra Kleven, hus nr.7A.
Torbjørn var møller i Strømsvika i 10 år, frem til 1806 da Erich Haagensen Jaabæk kjøpte mølledriften. Torbjørn flyttet så til Kleven med sin familie og døde senere der i hus nr.15.
Det kom til flere møllere etterhvert i lengere perioder. Ole Hansen Halvorslivollen (1769-) fra Gausdal i Gudbrandsdalen og hans kone Kristine Olsdatter (-1839) bodde i Strømsviga noen år. De fikk 6 barn. Yngste sønn Anders (1805-) ble gift med Apelone Ånensdatter (1799-) fra Dyrstad. De slo seg ned på Malmømoen,Skinsnes. Anders og Apelone fikk to barn. Den eldste sønnen, Ole Andersen (1832-) ble gift med Johanne Jonsdatter Tråne (1828-). Ole og Johanne bodde på Mortensbua på Ime. De fikk 7 barn. Eldste gutten, Anders Olsen Ime (1862-1944) ble gift med Pernille Davidsdatter (1871-) fra Vestre Skagestad. I 1908 er det skjøte på Mortensbua fra hans far Ole Andersen.
Anders og Pernille får 4 barn: Josefa (1903-1984), Alfhild Victoria (1907-2003),Frithjof Olsen (1910-1994) og Dagmar (1916-).
Frithjof Olsen Ihme kjenner vi igjen som tidligere banksjef i Mandal.
Frithjof ble gift med Alfhild Kravik (1914-2001) fra Rukan,Telemark. Deres sønn Frank Anders Ihme bor på gården på Nedre Ime idag.

I 1839 het mølleren Abraham Mikkelsen. Han bodde i Strømsvika med en stor familie.
Ifølge Rasmus Rægevik var Ole Olsen den siste mølleren som en har funnet navnet på. Han kom i 1853 fra Jegersberg i Oddernes med en familie på 8-9 personer for å drive bruket.
Gustav Olsen (1908 - ), onkel til Ove Olsen som idag bor på gården på Kanten, disponerte i mange år sjøboden som lenge stod i Strømsviga etter avtale med Anna Skjævesland Ihme og Olaf Hansen, bestefar til Ove Olsen.
Gustav Olsen kunne fortelle om det sølvet som ble funnet etter Møller Boye i 1796. Sølvet ble lagt ut på auksjon, og noen fat og kanner ble smeltet om til skjeer. En av disse skjeene finnes fremdeles på Ime gård og en annen hos Ove Olsen på Kanten. Gustav Olsen ga skjeen til Anna Skjævesland Ihme. Disse skjeene er inngravert med AGG & G og årstallet 1823.
Da Ole Moulin kones døde, solgte han hele eiendommen på auksjon i 1839. Det var firmaet Brodersen som kjøpte det for 760 Spesidaler.
I 1845 ble det holdt takst over møllebruket og eiendommene etter forlangende av kjøpmann Søren Brodesen.
Rasmus Regevik har hentet følgende opplysninger fra denne taksten:
-Mølla hadde fire par melkverner og en grynkvern fordelt på to tømrede bygninger i god stand. En bygning med to par melkverner og en annen bygning med to melkverner og en grynkvern, samt et skur av bindingsverk med sikteinnretning. Den store møllebygningen var bordklædd.
-Drivkraften til de to melkvernene, grynkverna og sikteinnretningene ble drevet med to vannhjul. De andre melkvernene i en mindre bygning ble drevet med ett vannhjul og den andre med en kall. Vannmengden var ikke alltid tilstrekkelig året rundt, men som regel var det ikke stans mer enn 1 ½ måned i året.
- Våningshuset var av tømmer, bordkledd på tre sider.Der var to soveværelser med en to-etasjes kakkelovn og et loft, samt et kjøkken med bakerovn. To spiskammere og en gang. I sammenheng med dette huset var det et skur av bindingsverk.
-Fjøset var tømmerbygd og huset 3 kuer.
-Taktekke på mølla og våningshuset var takstein. De andre bygningene var tekket med never og torv.
-Jordene kunne fø en ku og to sauer. Det ble avlet ¾ tønne bygg og poteter for 4-7 fold.
De siste eierene av Strømsviga var bøndene på Ime og Jåbekk. Under utskiftningen i 1864 innløste oppsitterne stemmerettighetene og hele anlegget solgt til nedrivning. Jordveien og området ble kjøpt av Søren Jaabæk.
I Anna Skjævesland Ihme’s notater kan en lese at «det til sine tider kunne stemmevannet være så høyt at det gikk like opp til Ole Gundersen Ihme’s ( 1821-1896) hagegjerde på Ime gård ».
Selve mølla og utstyr ble solg til brødrene Bentsen i Vestre Skogsfjord, og tenkt brukt i Sjøllingstadbekken. Ikke alt gikk som planlagt etter salget, en av de store møllesteinene sank rett utenfor mølla fra en pram. I flere tiår har en prøvd å lokalisere denne møllesteinen i samarbeid med bl.a Dykkerklubben i Mandal, men uten hell.

En annen stor møllestein lå ved sjøkanten i Strømsviga i mange år på Ime gårdens grunn. Anna Skjævesland Ihme forlangte at møllesteinen ikke skulle være en del av ekspropieringen av Strømsviga som Mandal Kommune foretok i sin tid. Vestsiden av Strømsviga ble ekspropiert i 1973 fra Imegården av Mandal kommune til friområde for Ime boligfeltet.
I 1974 fraktet så Guttorm Ihme og Nils Erik Spilling denne møllesteinen hjem til Ime Gård, hvor den nå står i haven foran hovedhuset.