IMEHORNET- SAGN OG VIRKELIGHET
Av Ole Guttorm Ihme og Hans Ihme.
Da vi som barn overnattet hos våre besteforeldre på Ime gård, kunne vi ligge på øversloftet og høre på tåkeluren fra Ryvingen fyr.
Om høstkveldene, da tåka lå tykt på Ime sletta, kunne vi også se lysglimt fra fyret.Skremmende nok, men det kunne ikke måle seg med tanken på at vi lå bare noen hundre meter fra Imehaugen.... der de underjordiske bodde, og ikke minst Haugkallen
Fra gården Ime kjennes et gammelt sagn om et drikkehorn og de underjordiske. Sagnet finnes i flere varianter og går i korthet ut på at den underjordiske kom ut av Imehaugen, tunskål ble tilbudt fra et drikkehorn, men så ble imebonden truet. Imebonden berget seg ved å ri inn i en kornåker. Kornåkeren var hellig og der kunne ikke den underjordiske gå inn.I sinne kastet han et drikkehorn etter bonden, men han kunne ikke ta det tilbake. Drikkehornet var på Ime i lange tider og kaltes Imehornet.
En gullsmed i Mandal tok av sølvet, hornet ble solgt og kom til gården Fuglestveit
Store Norske leksikon skriver dette om de underjordiske :
«De blir også kalt haugfolk, huldrefolk, tusser. I norsk folketro er de usynlige skapninger som lever sitt liv ved siden av menneskene. Stundom kan mennesker komme til de underjordiske. Det finnes mange sagn om underjordiske, og mange av dem er vidt spredte vandresagn. Et slikt sagn forteller om opprinnelsen til underjordiske, som etter en versjon skal stamme fra de barna Eva ikke hadde flidd, og derfor ikke ville vise frem en gang Vårherre kom på uventet besøk.
Haugbonde/Haugkallen, en vette som etter gammel folketro bodde i hauger.Den første som ryddet gården ble gravlagt i ættehaugen, der han senere holdt til og voktet over folk og gård. Navnet Haugbonde er vanlig i Telemark, men forestillingen er allmenn og hører til fedrekulten. Stundom var troen på haugbonden knyttet til tuntreet, som ikke måtte røres. Det ble ofret øl, mat og annet til haugbonden på haugen eller ved treet»
Sagnet om Imehornet var for oss barn vel kjent. Imehornet var sølvbeslått og forsvant fra familiens eie for flere hundre år tilbake i tid.
Det ble ikke mer lystig når et av sagnene avsluttet med :
«Særlig Naar det går i stykker, skal Verden forgaa».
Spørsmålene har vært mange, men i de senere årene har en faktisk klart å sette mye på plass, takket være forabeid utført av mange enkeltpersoner helt siden midten av 1800 tallet.
Litt om norsk folketro og dannelse av Selskabet for Norges Vel:
Som vi leste, så er huldra og haugkaller ifølge norsk foketro vetter som lever i hauger og under fjellhammere. Et fellesnavn på de underjordiske er huldrefolket. Stelte en seg bra med huldrefolket, kunne en få god hjelp på gården. Men trosset man dem kunne det gå riktig ille. Både de som levde over og under jorda var avhengig av hverandre – et godt forhold kunne bli utbytterikt for begge parter.
Våre huldrefolk og haugkallen fra Imehaugen var sikkert helt ok, men de hadde den uvane at de kastet drikkehorn etter folk og fe.Tilslutt ble denne uvannen lagt merke til, og det resulterte i at flere sagn og historier ble skapt. Disse lever enda idag.
I 1862 ble en bok om Norske Fornlevninger gitt ut av Nicolay Nicolaysen fra «Foreningen til Norske Fortidsminnemerkes Bevaring». Den hadde tittelen: «En Oplysende Fortegnelse over Norges Fortidslevninger, Ældre end Reformationen og Henførte til hver sit Sted».
Her på side 269 har våre huldrefolk fått spalteplass:
«Paa Ime en opreist sten, 4 fod høj og 3 hauger, hvoraf i en for flere år siden var fundet et drikkehorn, som bevaredes paa Fuglesthvet i Øslebø sogn»Videre på side 780 : Det ved Ime (side 269) omtalte horn var endnu i 1864 på Nordre Fuglesthvet i Øslebø sogn; det tjener nu som krutthorn og har messingbeslag fra 1789 med følgende indskrift: «Dete et Ihmehornet». Det er forresten ikke fundet i en gravhaug, men ble etter fortællingen kastet av en underjordisk etter to personer som rede forbi og bad om drikke; væsken i hornet traf da hesten bag paa og avsved haaret og skinnet. Det skulde opprinnelig haft sølvbeslag og soltes til en gullsmed i Mandal, hvor en av den nuværende ejers forfædre kjøbte det».
Vi må se litt på bakgrunnen for den enorme interesse det var for norske folkesagn i forrige århundre.Selskabet for Norges Vel ble stiftet 29. desember 1809. Allerede I 1810 tok selskapet også initiativ til arbeidet for et eget nasjonalt museum.
Det ble avgjort at man skulle sende ut en oppfordring til selskapets medlemmer om å sende oldsaker og antikviteter inn for oppbevaring og systematisering.Til arbeidet med ordning og utstilling av de saker som måtte komme inn, nedsatte direksjonen en antikvitetskommisjon, som arbeidet direkte med samlingene. Selskabet for Norges Vel hadde distriktsavdeling i Kristiansand. Nicolai Wergeland, Henrik Wergelands far, var tillitsmann når det gjaldt innsamling av oldtidsminner.
Han kunngjorde i avisa at han ønsket:
"Nøiaktige avskrifter av rune- eller munkeinskripsjoner, primstaver, signeter, segl, gamle billeder, malerier, krusifikser, relikvier, mynter, urner, våpen, ringer, smykker, drikkehorn, redskaper, kar, husgeråd, gamle manuskripter, pergamentsbrev og skjøter…fra den hedenske eller katolske tid…Slike minnesmerker hevdes, fredes, bevares og samles av enhver dannet nasjon, og er ofte lærerike til at oplyse federnelandets historie".
Initiativet til å opprette en egen nasjonal samling av oldsaker var et åpenbart patriotisk tiltak i beste nasjonalromantisk ånd, og som brøt med de kongelige retningslinjene fra København og Kong Christian som ville ha samlingen sendt til Danmark.
I 1807 ble det opprettet en kommisjon med navnet «Den Kongelige Kommission til Oldsagernes Opbevaring», og fra denne kommisjonen ble det sendt ut rundskriv om at oldfunn og antikviteter skulle sendes til København. Der skulle de inngå i et planlagt oldnordisk museum.
Det skjedde heldigvis ikke, og funnene ble værende på Kulturhistorisk Museum i Oslo.Så har vi også Biskop Gunnerus som var med å opprette det Kongelige Norske Videnskabers Selskap under navnet Det Trondhiemske Selskab i 1760.
Sagnene om Imehornet:
Sagnene om Imehornet ble i denne perioden nedskrevet av folkeminnesamlere som reiste rundt i landsdelen, veldig ofte for egen regning og kostnader. Stort sett var de teologisk eller lærerutdannet. Felles for dem var å finne det urnorske fra folkedypet.
Disse 3 nedenfor må nevnes særlig for vår landsdel Agder.
Andreas Faye ga ut Norske Sagn i 1833.Det regnes som den første folkloriske bok utgitt i Norge.
Andreas Faye tok teologisk embetseksamen i 1828. I 1829 ble han ansatt som lærer ved Arendals Middelskole før han i 1833 ble utnevnt til Sogneprest i Holt. Andreas Faye har etterlatt seg et rikholdig arkiv fra sin folkeminneforskning.
Andreas Faye ble blant annet finansiert av Biskop Gunnerus fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap.
Johan Theodor Nilsen Storaker var en omreisende allmueskulelærer og folkeminnesamler fra Lunde i Søgne
I Folkevennen for 1862 stod hans artikkel om »Overtro og Sagn i Lister og Mandals Amt». Johan ble født på Storaker i Halse, et par kilometer øst for Ime.
Han far var Nils Tobiassen Vestre Håland ( 1812-1892 ) og hans mor var Karen Kirstine Jørgensdatter Storaker ( 1820-1868 ) fra Østre Storaker.
Ole Glambeksen Fuglestvedt fra Fuglestveit i Øyslebø. Politiker og stortingsmann fra Lister og Mandals amt, lærer, gårdbruker og ikke minst folkeminnesamler.
Hans foreldre var Glambek Olsen Fuglestvedt (1819-1907) og Siri Håkonsdatter (1822- 1914) fra Lauvsland i Finsland.
Ole Fuglestvedt ga ut sammen med Johan Theodor Storaker i 1881 boken «Folkesagn Samlede i Lister og Mandals Amt».
Vi kjenner til to ulike sagn om Imehornet hentet fra disse folkeminnesamlere, og ett som Anna Skjævesland Ihme har nedtegnet:
Sagn 1 :
"En Mand ved Navn Erik kom ridende fra Mandal. Da han kom midt for Jøshaven, raabte han i sin Beruselse: Skjæmk Erik en Tuneskaal. Med det Samme kom en Mand ud af Fjeldet med et Horn i Haanden. Nu blev Erik bange og red i fuldt Trav; men Manden halede alligevel ind paa ham. I sin Angst raabte Erik : Godvætte, haa skaa e rie henne? Der svaredes: Rid i Bygaageren! Da red han ind i en Bygager. Her kunde Manden ingen Vei komme; derfor kastede han hornet efter ham. Det traf hesten bag,saa baade Hud og Skind gik af. Saaledes blev Manden frelst. Ageren, som nu benyttes som Engstykke, bærer endnu Navn af Bygageren. I Øslebø paa Fuglestved vises hornet endnu. Naar det går i stykker, skal Verden forgaa».
Sagn 2 :
"To Brødre paa Gaarden Ime ved Mandal sad og drak i Julen. De kom da til at "trækkes" om, hvorvidt den ene af dem turde ride rundt en Haug dersteds og raabe efter Tunskaal. Han paatog sig at ride, og da han red rundt tredie Gang, aabnede Haugen sig, og der blev rakt Manden et fuldt Horn. De, der stod og saa paa det, raabte, at han skulde ride ind paa en Bygager, der var i Nærheden. Han gjorde saa, og Hornet blev kastet efter ham. Nogle Draaber traf Hesten paa Lænderne, og Kjødet dat af lige til Benet. Hornet blev imidlertid liggende paa Bygageren, og derfor kunde Haugtroldet ikke faa det tilbage. Det opbevaredes længe på Ime, og da det endelig solgtes, sagde de gamle, at man ikke mere kunde vente nogen Lykke der paa Garden. Haugen kaldes endnu Ime-Haugen".
Sagn 3 :
Dette sagnet pleide Anna Skjævesland Ihme å fortelle og er nedskrevet på Ime:
«På Ime budde det to underjordiske familier. Den eine, som budde på en stad som heter Imehaugen, var venner med Imefolket. Den andre som budde i Mortensbua, var uvenner med de. En dag kom bonden på Ime ridende foran Mortensbu og ville hjem. Da han kom til Imehaugen, kom haugkallen fra Mortensbua og ville ta Imebonden. Haugkallen i Imehaugen ropte da til bonden : « Ri inn i byggåkeren». Det gjorde Imebonden og ble berget. Men den sinte haugkallen kastet da et drikkehorn mot bonden i byggåkeren».
Felles for alle disse sagn er at byggåkeren anses for hellig og beskytter mot trolldom.En annen versjon er at byggåkeren er pløyd med jern og dermed hellig, slik at Haugkallen ikke kunne hente tilbake drikkehornet.
I dette sagnet kommer det kanskje frem at bønder og «Borgere» ikke gikk så godt sammen. Morten Baad (1500 - ) var borger i Tønsberg og drev handel fra bl.a Ime.
Imehornet- Bare et sagn ?:
Nei, Imehornet er ikke bare et sagn. Et drikkehorn i sølv har virkelig eksistert på gården
Ime, og har i flere århundrer vært kjent.
Før 1500 tallet var Ime, Jåbekk og hele Halse tilhørende Asdalsgodset i Nedenes.
Om dette kan vi lese i gamle dokumenter fra 1400 tallet:
DN XVIII nr.107, #1 brev, Eileif Bryjulfssøn giver sin Datter Elin Eilifsdatter i medgift gårdene Imen og Jabek i Mandal.
DN XVIII nr.107, #2 brev, Elin Eilifsdatters Mand, Torbjørn Halvordsen giver sin Broder Roar Gaardene Imen,Jabek og Trommestad (Øiestad).
I 1589 bodde Bjørn Aadneson Ime (1550-1624) på gården. Han var sønn til Aadne Halvorsen Halvorsrød. Asdalætten stod norske adelsætter nær. Bjørn Aadneson’s kone var Birgitte Torgrimsdatter Møll fra Vestre Høye. Bjørn hadde to sønner. Eldste sønnen Aadne Bjørnsen Ihme (1575-1649), som ble gift med Allaug Olsdatter Valand (1580- ), overtok Ime.
Aadne får fire sønner sammen med Allaug.
I 1670 dør hans eldste sønn Aanon Aanonsen Ihme ( 1600-1670 ), gift med Asgjer
Rasmussdatter Vestre Håland ( - 1690 ).
I skifteprotokollen fra 1670 etter Aanon Aanonsen Ihme kan en lese :
1 horn med sølf beslag........................8 Riksdaler
Dette mener man er Imehornet.
En som har skrevet mye om Imehornet i forskjellige artikler er Torgeir Bue (1912-1995) fra Bue i Marnadal. Torgeir’s bestemor var Berte Glambeksdatter Fuglestveit(1846-1921) og hennes far igjen var Glambek Olsen Fuglestveit (1819-1907).
I Kulturhistorisk Museum’s dype kjeller ligger det data om Imehornet. Vi sendte
Sosialantropolog Pernille Hansdatter Ihme i Torgeir Bue’s fotspor, og fikk følgende
rapport tilbake :
«Jeg møtte Anne Britt Halvorsen som er arkivansvarlig og rådgiver ved KHM. Hun tok meg med inn på et undersøkelsesrom hvor hun hadde lagt klart alt om imehornet.
Der lå følgende:
En mappe med skriften "Gammel arkivering av drikkehorn, Ime gård i Vest-Agder."
Jeg måtte ta på meg hansker og fikk lov til å åpne den. Inni mappen lå to ting:
1) En oversettelse skrevet av runolog K.Jonas Nordby.
2) Side 1 av orginaltegningen av hornet og tilhørende tekst.
Denne var så gammel at jeg ikke fikk lov til å ta kopi, men fikk tatt bilder.
Anne Britt kunne fortelle meg at det er et mysterium hvor side to av tegningen er, og det er ikke sikkert det en gang er en side 2 som har informasjon om imehornet. Kanskje side to omhandler et annet horn, men har dato og underskrift av personen som har laget det.
Vi fikk besøk av professor i runologi og leder for runearkivet, James E. Knirk. Han er egentlig ekspert i språk før 1600 men var likevel villig til å dele sine meninger om dette dokumentet. Han sa det var vanskelig å gi en nøyaktig tidfestning, derfor blir det fort en slingringsmonn på 50-60 år. Men, på grunn av ordlyden og bruken av «sønn og datter «mente han at dokumentet er skrevet omkring 1790-1810.
Transkripsjon av beskrivelsen av hornet, av K.Jonas Nordby:
«Paa gaarden Ime i Halsaae Sogn findes en gamel antiqvitet, af en Sølv beslagen Drikke
Horn, af denne Proportionerte skikkelse, hvis Diameter er 3 ¼ Tome, og hornets
underste siides længde er 25 ½ Tome til Knappen som er af fillegran arbeide i Sølv.
Paa Hornets forreste Beslag er at læse i den 1 ste Linie:
GECH ER IDT GEGER HOREN SO FROM BEDER ER GEGH FVL EN TVM
2dre Linie:
HO SVM MICH WIL TIDT VT DRICHKE DETTE SIR GEGH
3 dje Linie:
DICH POLOVE HAN SCHAL SCHAL TIL AT SOWE
Paa det andet beslag er 2de Ørneføtter af Sølv, at Hornet kan staae på Bordet, paa de
2 mittereste beslag finnes ingen Bogstaver, ikke heller på det bagerste beslag undtagen 2 de navne af disse Bogstaver EAS. GOD. Aars Tall findes ingensteds.
Om dette Horn fortelles adskilligt, og fra Æld gamel Tiid sies at være komen fra et under
jords Trold af en Høy, og siden skal folkene på gaarden have ladet beslaae Hornet med
Sølv, og endnu holder det i stor agt. Hvorledes, og paa hva maade dette Horn fra
begyndelsen berettes at være komen til gaarden Ime, hvis fortelling synes meget
fabelagtig, hvorfor ieg forbiegaar her at andføre viidere derom».
Selve drikkeverset oversatt :
Jeg er et jegerhorn så from.
Bedre er jeg full en tom
Hvem som meg vil tidt utdrikke, detter sier jeg deg på love,
Han skal til at sove.
Kulturhistorisk Museum var temmelig sikker på at det må ha vært Pastor Andreas
Jensen Mørch som har vært på Ime gård og laget tegningen med beskrivelsen.
Andreas Jensen Mørch var født i 1756 på Hurum og døde samme sted i 1834.
Han tok teologisk embetseksamen i 1783, og var fra 1805 sogneprest i Hurum helt til
sin død. Andreas Mørch var en ivrig samler av oldsaker og manuskripter.
I 1815 ble han innvalgt i «Det Kongelig Danske Selskap for Fædrelandets Historie og
Sprog».
Pernille Hansdatter Ihme fikk tilgang til hans privat arkiv (PA-0004) som ligger på
Riksarkivet i Oslo.
I det rikholdige arkivet fant hun ingen avskrifter eller nye opplysninger om Imehornet, ei
heller side 2 av tegningen av Imehornet.
Hvem var så E.A.S og G.O.D ?:
Hvem var så E.A.S og G.O.D. Som tidligere nevnt har Imehornet navn inskripsjonen E.A.S.G.O.D. Dette har nok mange som kjenner til Imehornet lurt på.
Det gjelder også Torgeir Bue, som i en av sine artikkler undret seg over det.
Ved hjelp av Anna Skjævesland Ihme’s (1902-1996) notater, hun var forresten en meget historie og slekts interessert dame, kunne vi sette opp slekstavler med anene etter Aanon Aanonsen Ihme og Asgjer Rasmusdatter. Bror til Aanon var Bjørn Aanenson Ihme ( 1627 - 1685 ) gift med Guri Rasmussdatter. Bjørn ble født på Ime gård, men bodde og døde på Vestre Storaker. Denne gården var fra gammelt av Ime odel. Hans sønn, Aadne Bjørnson Ihme (1658 - ) bosatte seg der sammen med sin kone Guri Eriksdatter ( - 1705 ). Aadne og Guri fikk fire barn.
En av sønnene var Erik Aadnessen Storaker Ihme (1702-1755) gift med Gunhild Olsdatter Ro (1705-1753). Erik og Gunhild bodde på Ime, og leide ut bruket på Storaker til leilendinger etter sin fars død.
I 1755 dør så Erik Aadnesen, og skifte blir holdt på Ime gård.
I «Skifte efter afgangne Erich Aadnesen Jmen» kan en lese under løsøre - sølv:
1 støb med bogstaver E.A.S.G.O.D samt 1738 Aars Tahl ..................4 Rd
1 sølvbeslaget Hornn.............................................................................7-2 Rd
Med dette skiftet vet vi da at hornet var på Ime gård i 1755 med sølvet inntakt og at inskripsjonene står for :
E.A.S: Erik Aadnesen
G.O.D:Gunhild Olsdatter
Årstallet 1738 kan meget godt være det året de ble gift, med desverre så er kirkebøkene gått tapt for denne perioden.Erik og Gunhild fikk totalt 7 barn. Av de er det 2 sønner som kan ha overtatt Imehornet :
Aadne Eriksen Ihme ( 1731-1775) gift med Gjertrud Kristensdatter Rossnes
eller Ingebrikt Eriksen Ihme (1749-1795) gift med Kirsten Didriksdatter Rossnes
Men en har ikke klart å finne spor av Imehornet etter de 2 brødrene. En vet at det var harde tider for bøndene rundt den tiden, og at «Borgerne» med «Kongen av Mandal « i spissen stod i kø for å låne ut penger mot pant i gårder eller fiskerettigheter på Østerland og oppover Mandalselva.
En av fortellingene som går igjen, er at enken til Rassmus Bjørnsen Ihme ( 1661-1697 ) ble forlovet med gullsmed Christian Johansen Kruse, og at det er han som tok av og solgte sølvet på Imehornet.
Han bosetter seg i 1696 i De Danske Boder i Mandal. Han var da «i ringe tilstand».I 1698 ble vilkårene betegnet som «heel slette». I 1701 opplyses det at han «vill herfra, saasom han sig ej kand ernære».
I 1705 stod hans bopel ubebodd og samme år ble han stevnet for en sølvkanne han ikke hadde gjort ferdig i rett tid. Han bodde på Finsland frem til 1716, og han døde der i 1723.
Som sagnet forteller :Særlig Naar det går i stykker, skal Verden forgaa. Det gikk jo ille med gullsmed Kruse, men det kan ikke ha vært han som tok av sølvet, da Imehornet med sølvet på er nevnt i skiftet av 1755 etter Erik Aadnessen Storaker Ihme mens Kruse døde allerede i 1723.
Hvor ble det av sølvet og hvordan havnet det på Fuglestveit ?
På 70-tallet var Olav Skjævesland, Guttorm Ihme og Ole Guttorm Ihme på Fuglestveit
og fikk undersøkt drikkehornet nærmere.
Som helt riktig fortalt, så var det staselige sølvbeslåtte drikkehornet nå degradert til et
Ur-oksehorn med messing beslag og lignet mer på et krutthorn enn et drikkehorn.
For ikke å så enhver tvil, så var endelokket gravert med følgende tekst :
« Dete er Imehornet».
Den var slik Nicolay Nicolaysen skrev det i sin bok fra 1862.
Men noen nye opplysninger var nå på hornet :
K.B.S.F 1789 på endelokket og på et beslag rundt hornet stod det nå G.O.Fuglestved.
Imehornet- Bildet tatt på Fuglestvet ( Foto : Guttorm Ihme )
Paul Sveinall har skrevet bygdeboken «Øyslebø – Gard og Ætt», utgitt av sogenemna i Marnadal i 1976. Her finner vi gården Fuglestveit og slekten som har aner tilbake til 1600 tallet.
K.B.S.F står for Knud Bentsen Fuglestveit, født i 1767 på gården Austre Fuglestveit, død i 1835.Knud var gift med Anne Hansdatter Finsdal ( 1777-1836 ). Anne’s foreldre var Hans Stiansen Finsdal ( 1745-1808) og Aaste Nilsdatter Kile ( 1755-1841).
Knud’s foreldre var Bent Olsen Fuglestveit (1742-1826) og Randi Bentsdatter Finsdal( 1735-1808). Bent ble også kalt «Holsteinaren», siden han var gardist i Kjøbenhavn, og var med i krigen nede i Holstein.
Vi har ikke nok grunnlag til å si hvem av disse to som fikk tak i/kjøpte det sølvløse hornet og satte på messing beslaget,eller om det allerede var satt på da de fikk tak idet.Vi vet at i den tiden var det vanlige at slike antikviteter ble solgt på auksjon.
G.O. Fuglestveit står for Glambek Olsen Fuglestveit (1819-1907). I boken om stortingsmann Ole Fuglestvedt av Torgeir Bue, er det en fortelling fra julen 1862 hvor Imehornet henger hjemme hos Glambek. I 1888 er det en annen avisartikkel om Glambek, der Imehornet også er omtalt.
Knud var onkel til Glambek. Glambek’s eldste sønn,Ola Glambekson Fuglestveit (1843-1902), som ble gift for andre gang med Anne Karoline Sørensdatter Svege (1863-1957) overtar nå Ihmehornet.
Uansett, Ihmehornet er i det beste hender og trygt oppbevart hos dagens Fuglestveit generasjon.
Så var det Gullsmeden som tok av sølvet og solgte det. Hvem kan det ha vært ?.
»For den gjernings skyld gikk det ut med ham» sier fortellingen.
Dersom en ser på historien til Imehornet, så er årene mellom 1755 og 1789 interessante ( Erik Storaker Ihmes død og datoen som er satt på Imehornet).
I følge fortellingen så var det en rik guldsmed fra Mandal som gjorde det. Den som passer best inn er Johan Henrik Leuning fra Hole i Ringerike, født i 1738. Han hadde læretid i Trondheim, tok borgerskap i Mandal 9. februar 1786 og ble innskrevet i gullsmedlauget i Kristiansand 10. juli 1787.
Johan Henrik var i 1789 den mest velstående håndverksborger i det som nå er Mandal. Men så ble Borgerbrevet innlevert og kassert 28.mai 1795, men han er ikke funnet død i Mandal/Halse i perioden 1792 til 1795.
Det høres ille ut...og det er mye som stemmer med fortellingene her..... Inntil videre kan vi gå utifra at Johan Henrik er en god kanditat for gullsmeden som tok av sølvet fra Imehornet, selv om vi har funnet ut at han ligger begravd ved Bragenes Kirke, Drammen. Han ble 57 år.
Fortellingen videre er at det var en omstreifer som satte på messing beslagene etter at hornet hadde kommet til Fuglestveit.
For de som ikke tror på de underjordiske og sagnet om Imehornet, så skriver Hans Try i sin bok «Rikssamlingstid på Agder, historie, diktning og arkeologi» om vikingfunn :
«Snorre forteller at Odin satte den lov som før gjaldt blandt æsene at man skulle brenne de døde og bære deres eiendeler på bålet sammen med dem. Odin sa at alle skulle komme til Valhall med slik rikdom som man hadde med seg på bålet, og det skulle han nyte som han selv hadde gravet ned i jorden. I Egils saga fortelles at såvel Skallagrim som Egil grov ned verdisaker i jorden før de døde. En annen teori som kanksje har mer for seg, er at skattene var midlertidig bortgjemt gods i ufredstider. Eierne har senere ikke fått anledning til å hente sine andeler. Vikingtidens skattefunn er ofte nedlagt i urer eller nedgravet ved store, jordfaste steiner slik at sakene lett kunne finnes igjen. I gravene er det imidlertid gjenstander av jern som dominerer, ikke gull og sølv.»
Nå er det slik at bøndene på Ime venter på at drikkehornet skal besøke Imehaugen for å sjekke forholdene. Det er tross alt flere hundre år siden sist.
Da gjelder det å passe på at haugkallene har bygg til å lage øl for å utbringe en tunskål.
Bygg er avlevert.