Det var den dagen da..

Forord

 

Vi ba Mimmi, som Bjørg ofte ble kalt, om å skrive ned de årene hun opplevde under krigen, og da særlig hendelsen med Guttorm da han ble arrestert av tyskerne på Ime gård og hans liv på Grini Fangeleir.

 

Hun gjorde det, og dette er en direkte avskrift fra det hun skrev.

 

Mimmi kom til Mandal under krigen, og bodde da hos sin søster Gunn, som  var gift med rektor Egil Eriksen,

Mandal Gymnas. De bodde på Vestnes. Pga. at tyskerne skulle bygge flyplass på Vestnes, så ble de evakuert

til Berge, i huset til familien Wemmestad Håland. Der bodde sønnen Torgeir Wemmestad Håland, en god venn av Guttorm på samme alder. Så slik ble vel Bjørg og Guttorm kjent med hverandre.

 

Bjørg er født i Skien 20.03.1921.Hun var datter av Hans Abrahamsen Kolle og Martha Pauline Holm. Hennes far Hans, ble født 06.08.1878 på Kolle Gård, Helgen i Telemark.Bjørg sin mor Martha ble født 28.11.1885 og var fra Skien. Bjørg hadde sitt barndomshjem på Nystrand, Eidanger, utenfor Skien.

 

Bjørg hadde følgende søsken : Gunn, Per Abraham, Kjell Abraham,Anne Marie, Aud og Hans Abraham. Guttorm ble født på Ime gård 3 april 1922. Han var sønn av Anna Ovidia Guttormsdatter Ihme, født 2 januar 1902 på Ime gård. Guttorms far var Olav

Olsen Skjævesland, født 24 august 1900 på Skjævesland, Øyslebø. Guttorm hadde følgende søsken: Gunnlaug, Anne Kristine, Eli og Karen Solveig (Lilleba).

 

Guttorm døde 8 januar 1990, nær 68 år gammel. Guttorm og Bjørg bodde på Berge sine siste år.

Bjørg og Guttorm ble gift på Ime gård den 4 mars 1948, og fikk 4 sønner: Ole Guttorm, Hans Øystein, Per Harald og Tormod. Per og Tormod døde desverre alt for unge, henholdsvis  24 og 26 år gamle. Det preget den lille familien i mange år fremover.

 

Bjørg døde 1 mai 2006,85 år gammel, hjemme på Ime gård hos sin sønn Ole Guttorm Ihme.

 

”Bergetun”-Huset til Guttorm og Bjørg på Berge etter modernisering på 50 tallet.

Det var den 24 januar 1944

 

Vi satt i dagligstuen og småpratet.Guttorm og jeg, min svigermor Anna og svigerfar Olav, bestefar Guttorm Olsen Ihme, og Guttorms fire søsken: Gunnlaug,Anne Kristine, Eli og Karen Solveig. Det var skumring, og av en eller annen grunn, så var strømmen gått denne kvelden.  Min svigermor sier : ”Der kommer en bil, den svinger inn på Tregdeveien”.

 

Det var ikke så mange biler på den tiden. De som var ble fyrt opp med ”knott”, små firkantede trebiter som ble saget opp, og på en eller annen forunderlig måte fikk bilen til å kjøre, uforstålig den dag i dag. Den omtalte bilen svingte inn på tunet. Så, uten at noen fikk sukk for seg, sto de der. To Gestapofolk i full mundur. Skrekk og gru! Utspekulert. Dørene var jo vanligvis ikke låst på den tiden.Så, en kom inn i bislaget og opp trappen, inn i kjøkkenet og i stuen. Den andre hadde gått opp trappen til gatedøren foran og inn i entreen, og på underfundig vis, møttes de midt i stuen.De stod mot hverandre og gjorde honnør; displinerte var de de jo tyskerne.De brølte ut: ”Halt, ruhig, Guttorm Ihme, ist er hier ?.”

 

De var skrekkinngydende. Guttorm, min kjære forlovede, trådte straks frem. ”Du er arrestert, kom med oss”.

Du milde måne. ”Jammen,jammen”, kom det i kor fra oss alle.De var brutale og tok tak i Guttorm. Vi hylte og skrek. Full virvar.

”Kom nå, schnell, schnell”, brølte de to tyskerne.

”Jammen,han må jo ha klær og sko med.”

”Mat, han må jo ha mat med”

”Ja,ja, aber schnell,schnell” brølte Gestapo.

 

Det beste huset hadde av klær ble tatt frem.Et par gode støvler, barbersaker,tannbørste og andre saker vi trodde han måtte ha med. Bestefar og svigerfar fant frem fra kistebunnen det aller, aller beste. ”Schnell, schnell” ropte de igjen.” Kommen sie”. Guttorm klemte meg i hardt. Da ble tyskerne sinte. Så sier Gunnlaug : ”Hun er hans liebling”. Da myknet de en smule, og de ga oss en liten stund inne i bestestuen, for å si farvel. Men så var det brått slutt.”Heraus,Heraus”.

 

Vi fikk beskjed om å ikke se ut av vinduene når de var gått.Men det gjorde jeg, og jeg så at de satte på håndjern på Guttorm.

Tilbake satt vi, sjokkerte og målløse.Vi gråt selvføgelig, og var helt handlingslammet.

Senere fikk vi vite at han satt i harde forhør, inne på Statsarkivet i Kristiansand. Guttorm var med i Studentenes Militære Organisasjon, Studentenes Milorg.

Bjørg og Guttorm

Gestapo tok han med til Statsarkivet i Kristiansand. Det ble brukt til fangemottak, for avhør og tortur. Så ble han sendt til Trondheim, til Rinnan banden. Alle vet nå hva som foregikk der.En måned satt han på enecelle. Antagelig ga de opp å få noe ut av Guttorm, så de sendte han videre til Grini, Oslo. Der ble han til freden kom. Straffeksersis og avhør var daglig kost, men den daglig kost hva maten angår, var ”blomstersuppe” eller tynn potetsuppe og noen få brødskiver. At noen overlevde var jo et under i seg selv. Hver dag under eksersisen var det noen som stupte, og det sies om dem som overlevde, at de ble ikke gamle, altså riktig gamle.


Jeg må fortelle en guddommelig opplevelse jeg hadde på Ime,noen dager etter pågripelsen. Jeg hadde gått inn i bestestuen, og en stemme sa til meg: ”Snu deg, se bakover”. Jeg så gjorde.Det eneste jeg så, var et gammelt gulnet kort, hvor det stod ”Frikirkens Ungdomsforeningen ”. Jeg snudde det, det var et skriftord fra Matteus 14, 27. ”Vær frimodige, det er meg, frykt ikke ”.


I samme stund visste jeg. Guttorm skulle overlevere fangeskapet. Guttorm skulle komme hjem igjen. ”Å, for en vidunderlig stund”. Det gikk rett inn i mitt sorgfulle hjerte. Det var ikke tvil i min sjel fra da av at Guttorm ville komme hjem igjen.

Det var rundt nyttår da jeg kom til Ime det året i 1944.Straks over nytt år gikk Guttorm tidlig avsted om morgenen. Det var knapt blitt lyst, så dro han ut i skogen, og kom ikke hjem før mørket hadde falt på.

Jeg spurte Guttorm om det var nødvendig å være så mye ute, det var en veldig kald januar måned det året. Han svarte ikke noe særlig på det, annet enn at det var så fint vær, og godt å være ute. Siden fikk jeg jo vite at han viste at Gestapo kom en dag for å ta han ned seg.


Han kunne ikke fortelle oss om det.Han hadde fått tilbud om å rømme over til Sverige, men det ville han ikke. Da hadde Gestapo tatt represalier, tatt meg eller far og mor. Det må ha vært en tøff tid for han å leve med det. Han visste jo det et par måneder, for NTH i Trondheim ble jo stengt og studentene sendt hjem mens Gestapo drev med sine undersøkelser.

En venn av Guttorm, en medfange, sendte meg et brev. Det hendte at tyskerne av og til slapp ut en fange eller fler. I brevet skrev Guttorm’s venn, at hans høyeste ønske var at jeg måtte komme på besøk, og ha med forlovelsesringer.Jeg ville jo gjerne oppfylle det ønske, og satte meg i forbindelse med Guttorms far, Olav. Min mor ga meg 250 gram sølv, brukne skjeer og kanskje en hel skje, såvidt jeg husker. For dette sølvet fikk jeg forlovelsesringene hos en gullsmed i Porsgrunn. Ringene skulle jo være smale den gang, så det var jo greitt at en ikke trengte så mye gull.


Min tilkommende svigerfar var ”fyr og flamme”, og vi dro avsted forventningsfulle og glade. Svigerfar hadde med god mat, hjemmebakt brød,karbonader,smør og kaker. Alt var fra gårdens produkter.


Vi dro trøstig avsted med toget og gledet oss veldig.Men akk og ve. Da vi ankom Victoria Terrasse, hovedkontoret til tyskerne, fikk vi beskjed at det var besøk- og brevforbud, og på toppen av alt pakkeforbud.

Ja,ja..så var det å dra hjem til Eidanger, Nystrand,hvor svigerfar var et par dager. Så fin og god mat hadde vi ikke smakt på lenge, men det var bittert å tenke på, at det var Guttorm og hans nære venner som skulle hatt dette festmåltidet. De møttes som regel i hemmelighet når noen av kameratene fikk pakke, og delte det de hadde med hverandre. Det var ikke få brev jeg fikk i retur og hvor det stod stemplet ” Nicht Akzeptiert”.


Guttorm utnyttet tiden godt på Grini. Han studerte der, fikk smuglet inn bøker illegalt, og tok to eksamer der, som ble godtatt når de endelig slapp fri. Dette fordi mange av fangene var professorer. Dette gjaldt ikke bare Guttorm, men mange av medfangene gjorde det samme.


Selv begynte jeg i ”Landhandleren” igjen i nærheten av Nystrand.Jeg har alltid lik å veie varer, pakke inn og regne, jobbe som butikkdame. Den gangen var det hoderegning, og ikke alt det merkelige som en nå tar i bruk.

Dagene gikk, og det var jammen ikke lett å være ungdom i krigstiden. Nedrullede svarte gardiner, ikke noe lys måtte komme ut. De allierte fly måtte jo ikke se noe.


Vi var syv søsken på Nystrand, og mamma og pappa ( Hans og Martha ) hadde en egen evne til å gjøre det hyggelig for oss, til tross for de vanskelige forholdene. Vi fikk jo ikke lov til å gå ut etter mørkets frembrudd, det var skummelt og farlig.

Vi søstre ble holdt strengt, men våre tre brøder var alle med i motstandsbevegelsen.De drev vel med sitt i ly av mørket. Vi søstre visste jo ikke noe om det, da ville det bli livsfarlig, ja meget alvorlig.


Men en dag skjedde det vi alle hadde ventet på og fryktet. De allierte bombet Hydro på Herøya ved Porsgrunn. Det var to angrep. Det var bare et par åser mellom huset vårt og Herøya.Vi gikk alle ned i kjelleren, det var uhyggelig.

Mamma, stakkar, var helt ute av seg. Per, min bror, var jo ansatt og jobbet på Hydro Herøya. Dagen sneglet seg avsted,og om kveldingen kom endelig Per.Blod på klærne og skrubbsår over alt.I siste liten kom han seg inn i et bomberom. Han som kom etter Per gikk det verre med. Per hadde gitt han jakken sin, men han overlevde ikke. Dette var i mars 1945, såvidt jeg husker.Kjell var vel på jobb,og drev ved siden av med det illegale arbeid.Hans var vel på skolen, 16-17 år var han da freden kom.Men med i Motstandsbevegelsen var han, og det var bare såvidt det ble godtatt hjemme.


Dagene gikk. Jeg hadde fått tre-fire brev fra Guttorm. Det var ikke mye han kunne skrive, for da holdt tyskerene brevene tilbake som sagt.


Men så fikk vi vite at Guttorm var sammen med andre medfanger i en ”kuvogn” på Østbanen Jernbanestasjon i Oslo. De skulle sendes til Tyskland. Det var fryktelig. De skulle sendes med ”Donau”. Et fangetransport skip som gikk i skytteltrafikk mellom Oslo og Tyskland. Vi er nå i januar 1945.

Grini fanger på taket på ”Esso Stasjonen ” i Mandal.Guttorm nummer 4 fra høyre.

Donau ble senket i

Oslofjorden. Guttorm og de andre fangene ble sendt tilbake til Grini.Vi pustet lettet ut. Det ble ikke sendt flere fanger til Tyskland. Det begynte nå å rakne for ” Der Wermarcht”.

 

Det var lite mat i landet. Offiserer og soldater begynte nok nå å forstå at ”slaget” var tapt. Barndomshjemmet mitt i Nystrand ligger litt høyt, så veien opp ligger litt avsides fra riksveien, som det het den gangen, nå er den den gamle E18.

 

En dag kom de opp i gården. Fire russere og en tysk oppasser. De var gått etter min søster, min bror og meg. De holdt sikkert til på brakkene på Vallermyrene. Min mor kom ut på trappen, og de spurte om hun hadde sukker, de var svært sultne. Mor ba dem inn. De var jo russiske fanger,så oppasseren fulgte vel med. De fikk stekt sild, stort annet

hadde ikke vi. Tyskerne hadde vel ikke mat til fangene sine, vi hadde inntrykk at de var lei av krig og all elendighet.Offiserene forstod nok at det var over og ut med ”Det tredje riket”.

 

Alt var nedslitt, vi hadde lite mat, nesten ikke klær og sko. Når jeg tenker på det nå. Vi, 1920 årgangen: Først etterdønningene etter 1. Verdenskrig, så de harde 30-årene, depresjon med arbeidsløshet og usikkerhet, så den andre verdenskrigen hva den førte med seg av nød og sorg.

 

Så, endelig 1945 og den åttende mai.....

 

Aldri før har en mai dag vært så vidunderlig vakker.Natten til denne skjønne dagen, hadde vi søstre og mor vært med på å pakke ryggsekkene til våre tre motstandsbrødre. Der stod de alle tre i sine heimeverns uniformer. Enda visste vi ikke om det var krig eller fred. Men så ved åttetiden om morgenen ble det kunngjort i radioen : Tyskerne hadde kapitulert, og ”vi” hadde vunnet krigen.

 

Brødrene våre dro ut med våpen for å sørge for ro og orden, og for å arrestere nasistene. Og tenk, vi hadde fått en ny stor radio. Vi hadde en liten radio før krigen,men alle som hadde radio måtte levere den fra seg under krigen.

 

Aldri hadde en maidag vært så vidunderlig vakker. Det var en tirsdag. Som vanlig gikk jeg til Prestegården på sangøvelse. Jeg sang i Menighetskoret.Da jeg gikk oppover Prestealleen, så jeg utover fjorden.Aldri hadde fjorden hatt sånn en vidunderlig vakker blåfarge, og himmelen var også tindrende blå. Bjørkene var nyutsprunget, med den skjønneste grønnfargen.Men det vakreste av alt; det kjære flagget vårt.Ja det hadde selvfølgelig aldri vært vakrere, det vaiet over alt. Dagen var helt stille og varm. Denne dagen har festet seg på netthinnen min for alltid.

 

Jeg ventet med spenning på at Guttorm skulle ringe fra Grini.

 

Så kom den store dagen. Guttorm skulle komme hjem, som jeg visste. Den 9 mai ringte han, og så underlig det var å høre stemmen hans. ”Jeg kommer med toget i morgen”, sa han. Det ble et langt døgn å vente. Jeg gikk opp til Nystrand

stasjon, og der kom toget, og ut steg Guttorm i Kong Håkon den 7nde Gardeuniform.

 

Det ble tårer og en kjempeklem, og hånd i hånd gikk vi hjem til mor og far på Nystrand. Der ventet de, men ikke akkurat med kaffe og bløtkake, men med kjeks og forskjellige godsaker fra engelske flyslipp som mine brødre hadde fått. Og danskepakker selvfølgelig. Alt smakte så godt selvfølgelig,så sultne som vi var. Men det beste av alt, Guttorm var iblandt oss..igjen.

 

Så var det forlovelsesringene. Det ble sent på kvelden, for vi hadde så mye å snakke om.Guttorm og jeg gikk en måneskinnstur i hagen, jeg hadde ringene med. Det ble stemningsfylt og høytidstemt satt på. Siden klokken var over tolv på natta, så ble ringene senere gravert 11/5-1945.

 

Neste dag ville selvføgelig Guttorm hjem til sin familie på Ime. Vi tok toget til Nordagutu. Der gikk vi ombord i ”fangetoget” som kom fra Oslo. Det var flere vogner, og ombord var alle Grinifanger. Slike fangetog gikk over hele Norge den dagen.

 

Alle ombord på toget var i Kong Håkon den 7nde gardeuniform. Jeg tror jeg var den eneste piken ombord, og det var underlig å se dem alle. Det var en åpen vogn. Jeg kunne se at noen av fangene var gulbleke og avmagret. De var alle

alvorlige, og nok preget av det lange fangeoppholdet. Det var tydelig at mange hadde hatt lange tunge stunder.

 

I Kristiansand gikk vi ombord i bussen, som kjørte oss til Mandal. Ankomsten til Mandal var uforglemmelig. Alle fangene måtte opp på ”Esso taket” som ligger midt i sentrum av Mandal. Det var musikk og sang. ”Ja, vi elsker” ble sunget om og om

igjen.Det var en tiljubling uten ende. Det var pyntet med masse flagg og bjørkeløv. Det var taler av Ordføreren og flere prominente, og heiarop i det uendelige. Om og om igjen.

 

Jeg hadde trukket meg litt tilbake, så at jeg ikke skulle bli tatt for en Grinifange. Det var flere på byen som senere spurte om jeg var Grini fange, siden jeg hadde kommet med fangebussen. Da måtte jeg le.

 

Det var en jubeldag med stor festivitas, men vi må aldri glemme de som ikke kom hjem til Mandal den

dagen. Det var mange av Guttorm’s venner i Mandal og omegn som ikke var med  jubelbussen, mange pårørende

som satt igjen med sorg og savn. 


Et kvartal lenger borte ventet hesten på Ime, Brunen, med karjolen. Vognen var pyntet med flagg og bjørkeløv. Så bar ferden hjem til Ime gård, med mor,far, søstre,Guttorm og jeg. For en festlig tur det var hjem til gården. 

 

Jeg vil slutte nesten som da jeg begynte med denne lille krigshistorien som endte godt:

Det var den dagen da,........Guttorm Olsen fra Ime kom hjem fra Grini.





 

 

Det var den dagen da..

Skrevet av Bjørg Kolle Ihme

 

Transkribert av Hans Ihme, 2014