Bark Sea King forliset i 1896

Bark "Sea King" av Mandal forliste utenfor kysten av Syd-Wales i 1896. Nærmere 120 år senere dukker rester av skipet opp på strendene i Stackpoleshire.


Her er hele historien basert på kilder fra mannskapet og fra de som var med i den dramatiske redningsaksjonen på land i Syd-Wales.


I 1850 hadde den norske flåten 19 000 sjømenn, og 1880 var antallet steget til 62 000. Norge hadde da verdens tredje største flåte.

På den tiden var handelsflåten eldre skuter og anskaffet relativt billig fra utlandet. På slutten av 1800 tallet mistet årlig mer enn 300 sjøfolk i handelsflåten livet, og på det meste gikk det ned like mange seilskip. I 1850 var det 105 skuter registrert i Mandal tolldistrikt. Rundt 1880 var flåten fra Mandal økt til nærmere 180 fartøyer, med godt over 1000 sjøfolk om bord. På det tidspunktet var sjøfartsnæringen i Mandal og Halse av stor betydning for Agder. Frem til 1910 var de fleste rederier i området såkalte partrederier. Medeiere i partrederier heftet personlig både for vinning og tap.


Fra Stavanger Maritime Museum rikholdige artikler kan en lese:

Nesten alle voksne sjømenn sendte «trekk» fra hyren hjem til familien. En sønn, en mann eller en far på sjøen kunne gi en god inntekt for noen, andre fikk et kjærkomment tilskudd til et knapt levebrød.

Prisen var engstelige foreldre, lengtende kjærester, koner og barn. Mange fikk bare treffe mannen og faren med års mellom-rom. Sjømannsyrket var i tillegg farlig både når det gjaldt sykdom og ulykker på sjøen. Falt hyren bort på grunn av dødsfall eller sykdom, var familien ille ute – også blant dem som hadde hatt en god økonomi.

I 1849 opphevet England navigasjonsakten, og slapp dermed løs den internasjonale handelen til sjøs. Skip fra hvilket som helst land kunne nå frakte varer til og fra de mange engelske koloniene, samt til og fra England via et tredjeland.

Norske skipsbyggere kastet seg inn i det som skulle bli en enestående gullalder for sjøfarten.

Den voldsomme utbyggingen av seilskuteflåten fra 1850-årene forandret livet ikke bare for dem som var til sjøs og for dem som tjente penger på farten, men også for svært mange norske familier. I folketellingen fra 1900 svarte 14 678 kvinner at de var sjømannshustruer uten eget erverv. Det vil si at de i hovedsak levde av trekk fra mannens hyre. 36 258 barn hørte med i familiene deres. Dermed hadde 50 936 familiemedlemmer sjømenn som forsørgere eller delforsørgere. Det var litt flere enn de 49 918 sjømennene som var i arbeid på skip i den norske handelsflåten.

 

I oktober 1896 kunne en lese to oppslag i avisen Fædrelandsvennen om barken "Sea King" av Mandal og dens forlis:


09.10.1896 - Forlis.

Norsk bark "Sea King"- på reise fra Cardiff til Bahia- er strandet utenfor Stokpole i Syd-Wales og er fullstendig vrak. Av besetningen lykkes det å redde 8 mann, men en druknet og 4 er savnet.


16.10.1896 - Tre mand druknede.

Bark "Sea King", hvis forlis ved Stokpole vi tidligere har omtalt, er  hjemhørende i Mandal. Dessverre omkom ved forliset tre mann av besetningen, nemlig 2.styrmann,tømmermannden og seilmageren. Skipet, der ifølge "Amstidende" for 2 år siden var innkjøpt av Herr J.A. Bentsen Skogsfjord m.fl. og førtes av kaptein Guttorm Olsen Ihme, målte ca. 2000 tonn netto, hadde A1 sertifikat for fire år og var assurert i Protector og Agder for til sammen kr.80 000,-, restfrakten for kr.8000,-. Skipet som har ligget i Cardiff siden juli, var nu på reise til Bahia med en ladning kull.

Nå kunne man la dette ligge, men diverse oppslag i lokal avisene i South Wales, som f.eks. i "Mailonline" i 2019 vekket hendelsen brått til live igjen.

Her dukker barken "Sea King" fra Mandal opp som et spøkelsesskip, mer enn 120 år siden forliset.

"På Barafundle Bay dukket det opp vrakrester, slik som skipstømmer, ankerspill osv. Det skjer når vær og vind fjerner sanden på stranden".

Det forteller marine historikeren Ted Goddard til avisene, som er sikker på at dette er rester etter barken "Sea King» fra Mandal, Norge.

Han forteller videre at "Sea King" ble utsatt for en "Perfect Storm" i oktober 1896.

Forliset var veldig dramatisk, og satte preg på den lille kystlandsbyen Stackpole i lang tid. Dette tiltross for at skipsforlis var en vanlig hendelse i området, med Atlanterhavet rett utenfor kysten.

Barken "Sea King" ble kjøpt av korresponderende reder Johan Andreas Bentsen (1847-1928) m.fl. i 1894. Bentsen var reder, gårdbruker og kjøpmann, fra Vestre Skogsjord i Halse og Harkmark.

Johan var gift med Gyda Jensen (1862-1935), som var datter av Kaptein Peder Jensen (1827-1887) og Cecilia Guttormsdatter Ihme (1838-1873).

Barken "Sea King" ble bygget ved verftet Vaughan & Loomer, Cornwallis, Nova Scotia, Canada i 1881. Den var bygget i tre og var på 1209 brutto tonn med dimensjonene 180 x 38 x 22,5 ft. (L x B x D).

J.A. Bentsen startet sitt rederi i 1884. Hans første skute var barken " Richard" på 410 tonn, bygget i Helsingfors, Finland i 1869.

Skute nummer to var bark "Jotun" på 552 tonn, bygget i River John, Nova Scotia i 1875.

Bark "Sea King" var rederiets tredje skute.

Ikke uventet, slik det endte med mange partrederier i den tiden, så gikk J.A. Bentsen’s virksomheter inn i 1908.

Thomas George Purvis var skipskaptein, men i 1891 gikk han i land for å bli heltids kunstmaler, "marine artist ".

Thomas bodde i Cardiff i perioden fra 1894 til 1902. I 1896 malte han "Sea King" rett før den skjebnesvangre turen til Brasil fra Cardiff.

 
Cardiff ligger i de sørwalisiske kull- og jernfeltene og utviklet seg fra 1850 til å bli en av verdens viktigste utløpshavner for bunkerkull fra kullfeltene i Wales.      

Havneområdet er kjent som Tiger Bay. Kulleksporten opphørte i 1963 og produksjon av jern og stål ble nedlagt i 1978.                                    

"Sea King" hadde ligget i Cardiff siden 24.juli 1896 etter en lang reise fra Montevideo i Uruguay.

Fredag 2.oktober 1896 kl.14:00 tar en fullastet "Sea King" imot los og bukserbåt for å ta skipet til sjøs. Den dagen utenfor Cardiff var det lett bris og blandet luft. Utenfor Lundy Island forlater nå losen og bukserbåten "Sea King".


Lundy er en øy ved kysten av England, og den største i Bristolkanalen. Øya ligger 19 km utenfor kysten av Devon, noe som tilsvarer om lag en tredel  av avstanden over kanalen mellom England og Wales. Øya er 5 km lang og 1 km bred. I 2005 ble Lundy Island kåret til det tiende mest fantastiske underverk i Storbritannia. Hele øya har status som "Site of Special Scientific Interest", og ble det første marine naturreservatet i England, samt den første marine vernesonen.


Den relative unge kapteinen Guttorm Olsen Ihme (1864-1949) fra Ime i Halse seilte forbi uten å interessere seg så veldig for den vakre øya. Det skiftende været i kanalen bekymret han.


Det samme gjorde 1.styrmann Anders Olsen Landø (1867-1898 ) fra Landø i Halse, stuert Aanen Olsen (1847-1914) fra Mandal og matros John Hausken. Disse norske overlevde havariet og vitnet sammen med Guttorm Olsen Ihme for havarikommisjonen som ble satt sammen i Stackpole, Pembroke, få dager etter havariet.


I de neste timene opplever Anders Olsen Landø et hav han antagelig aldri har opplevd hjemme på Landø. Fra gammelt av var Landø bosted for loser og fiskere, og hans far Ole Andersen Landø (1834-1914) var selv los og gårdbruker på Landø. På den tiden skal det ha vært en liten gravplass for ilanddrevne  sjøfolk på Landø. Så det å dø på sjøen var ikke fremmed for Anders. Anders var gift med Rachel Marie Guttormsdatter Ihme (1869-1942), som var søster til kaptein Guttorm Olsen Ihme.  

 

Anders Olsen Landø omkom senere i 1898 i Nord-Atlanteren, 2 år etter forliset med "Sea King". Han var da skipsfører på barken "Edith" fra Stavanger. Det siste tegn fra skuta var da den forlot havna i Haiti den 9.oktober 1898 lastet med logwood på vei til Falmouth. Han etterlot seg to mindreårige barn, Otto (1897- 1971) og Olav Landø (1895-1967). Hans unge kone Rachel ble sittende som enke, og bodde til sin død i Brogata 16a på Malmø.


Onsdag 7.oktobet 1896 kl.18:00 var vinden sør-vest og tiltagende. Noen timer senere, kl.23:00 tiltagende til orkan med opprørt hav og kl. 24:00 startet de enorme ødeleggelsene.


Da blåste forre stagseil bort, minutter etter så forsvant store undermersseil samt rattet med alt utstyr.

Så kl.03:00 traff en enorm brottsjø og dro med seg seilmakeren over bord samt begge livbåtene, vindpumpa og kahytten. Kl.05:30 herjet orkanen enda med et forferdelig opprørt hav. Da kom brottsjø nr.2 og slo i hjel 2.styrmann og tømmermannen, samt at 3 menn brakk bein og armer.


1. styrmann, som ble slått over bord, var fra Tregde, 23 åringen Ferdinand Jensen. Hans far var Jens Petter Salvesen Tregde (1829-1918) og hans mor Jørgine Marie Fredriksdatter Berge (1836-1916). Ferdinand var ugift.


Barnebarnet til Anders Olsens søster Malvine Terese (1869-1937), pensjonert Maskinsjef og Plattformsjef Arild Magne Pettersen (1944-), kan fortelle at bildet av "Sea King", som nå henger i hans hus på Udøy, ble personlig overrakt til Ferdinand Jensens far og mor, Jens Petter og Jørgine, av Kaptein Guttorm Olsen Ihme som et minne/trøst etter at Ferdinand omkom under forliset. Bilde ble en del av arven fra Jens Petter til sønnen Salve Jensen (1877-1957), som bodde på Udøy og var Arild Magnes morfar.


Tømmermannen var Tharald Hansen, 42 år fra Buøya i Halse. Hans far var Hans Hansen Stusvik (1815-1906) og mor Pernille Gurine Taraldsdatter (1823-1884). Tharald giftet seg med Anna Jesine Syvertsdatter Nyvoll (1857-), datter av Syvert Kristian Hansen Stusvik (1829-1899) og Cecilie Tomine Pedersdatter Holmesland (1829-1884).  


Tharald og Anna Jesine bodde på Buøya, og enken ble sittende igjen med 4 barn. Både Tharald og Anna kom fra tradisjonsrike båtbyggerfamilier i Holum.


Dekket var nå et forferdelig syn, og vannet slo til stadighet over dekk. Mannskapet gjorde alt for å stoppe vannet å komme inn, men kampen var nytteløs.


Orkanen raste fra syd vest med et forferdelig hav, men ved hjelp av taljer klarte de å styre båten med undermersseilet som var det eneste seil som var igjen.


Kl.12:00 den 8. oktober ser de fyrtårnet på Milford Haven. Kl.15:00 peilte de 9 fot vann i rommet, og de innså da at det ikke var annet å gjøre for å redde livet enn å sette skipet på land. Båten ble for tung å styre. De satte kursen mot land retning Stackpole. Tre mann forsøkte å svømme mot land, men ble knust i møte med klippene.Kl.18:00 støtte skipet mot land på Stackpole Quay med baugen først.       

               

Det tok ti minutter før den stolte seilskuten ble delt i to og forsvant. Tre sjøfolk prøvde å svømme i land, men ble borte. En av dem som brakk beinet ble igjen om bord og omkom, og en ble sett når han ble knust av vrakstumpene. I alt omkom åtte av mannskapet på 16.


De fleste som ble berget drev i land på noen vraksstumper. Fire av de omkomne var engelskmenn, som hadde tatt hyre i Cardiff.

En av de omkomne da båten traff land var den norske matrosen Ole Olsen, 38 år gammel.

Han kan vi lese om i en notis som stod i Trondhjems Adresseavis  den 22. november 1896. Utfra det kan vi anta at han var fra Trøndelag.


En annen som klarte å berge livet sitt ved å svømme til lands var skipshunden Båtsmann. Da skuta brakk i to, lå en av mannskapene hardt skadet på forparten av skuta, mens Båtsmann var igjen på akterskipet. Båtsmann hoppet da over på forparten igjen og slikket den hjelpeløse mannen på kinnet før han hoppet tilbake på akterskipet og ble reddet. Det var som om han ville ta farvel med sin beste venn. Båtsmann ble med hjem til Norge og gården på Ime.

I 1905 ble Båtsmann syk og døde. Båtsmann ble begravd like ved sommerfjøset på Vassmyra, ikke langt unna der skolen ligger i dag.


Mannskapet på "Sea King" hadde nok ikke lagt merke til aktiviteten som pågikk på klippekantene rundt Stackpoleshire.

Disse hadde med skrekk fulgt skipets undergang og mannskapets kamp for livet.

Ikke langt unna, på Stackpole Court, var en i gang samme kvelden med en stor bankett som Earl of Cawdor, Frederick Campbell, holdt for sitt skytterlag. Banketten ble raskt avsluttet da nyheten nådde Stackpole Court, og Lordens sekretær, Mr. Mousley, dannet raskt et redningsteam hvor også landsbybefolkningen deltok.


Samtidig ble også Kystvakten mobilisert. De var stasjonert i Boshetstone, noen kilometer fra klippene. I 1886 var det totalt 195 avdelinger av Kystvakten på kysten av England og Wales.


Dette var landfaste redningsteam med redningsutstyr, slik som liner, redningsbøyer og redningslinekanoner. Selv om de kom raskt tilstede, så var det lite de kunne gjøre.

Men, det var en lokal innbygger som utmerket seg. Tom Cole het han. Den første som ble reddet opp av klippene, var en som lå nede i vannet med brukket ben.


Slik skrev avisene om redningsdåden til Tom Cole i 1896:


" The man was given up all hope of ever seeing the shore when the farmer Tom Cole, with the indomitable pluck of a real briton, decended a jagged cliff,and, at the risk of being pulled into the sea, got as near as he could to the exhausted sailor, entwined a rope around his body, and, with a desperate effort, effected his safety and, seeing his maimed condition, conveyed him to the Pembroke Hospital. There he now lies, his recovery being assured".


Samme kveld drev et lik i land, og neste dag ble 4 lik funnet ved klippene.

              

 Vi kjenner til to navngitte sjømenn av de som ble funnet og begravd ved St. Elidyr Church. Det var Gordon Stanley Totgee, 23 år, fra Penge i Surrey og William Ned fra Antigua.


Likene ble tatt med til et uthus ved landsbyen Cheriton. De  overlevende ble innlosjert på en av Earl of Cawdor’s mange bondegårder og var hans gjester helt til de dro hjemover igjen. Kaptein Guttorm Olsen Ihme skriver at de ble meget vel tatt imot og fikk en ypperlig forpleining.


Likskue og delvis sjøforklaring ble holdt dagen etterpå av viserettsmedisineren Herbert J. Melyn Price. Tre vitner ble innkalt, kaptein Guttorm Olsen Ihme, Samuel Saunders og Tom Cole. Tom Cole var fra landsbyen Stackpole, og som  gjorde en strålende innsats med å redde de norske sjøfolkene.


Rettsmedisineren, etter å ha hørt bevisene, sa at den eneste dommen som juryen kunne komme tilbake med var at de omkomne sjøfolkene druknet på grunn av grunnstøtingen og fallende treverk fra mast og rigg.


Kjennelsen fra juryen var ihht. rettsmedisinerens anbefaling.


Guttorm Olsen Ihme og de andre overlevende reiste så neste dag til Cardiff med tog.  Mr. Phillips, den norske konsulen på Milford Haven, hadde i samarbeid med Earl of Cawdor ordnet alt for de forkomne sjøfolkene, som må ha vært overlykkelig over å ha overlevd en slikt havari. I Cardiff kunne han hente maleriet av "Sea King", og i mange år hang det maleriet i bestestova på gården på Ime.


En skulle tro at de overlevende nå holdt seg på land for godt. Men de måtte utfordre det kjente ordtak : "Havet gir og havet tar". For noen gikk det bra, andre fikk møte døden på havet. Guttorm Olsen Ihme klarte å bli hjemme på gården Ime et helt år. Høsten 1897 drar han ut igjen, denne gang som kaptein på jernskipet "Orissa".


Dette var også et partrederi, med Oluf Lohne fra Mandal som korresponderende reder.

"Orissa" var på 1256 register tonn, og bygget i Glasgow som fullrigger i 1870, men nedrigget til bark da Lohnes rederi kjøpte den i 1895.


Guttorm Olsen Ihme gikk i land for godt i 1917, 21 år etter det dramatiske forliset. Hans siste fartøy var fullriggeren "Sierra Miranda" av Stavanger. Et av de vakreste seilskipene som hadde hørt hjemme i Stavanger. Med "Sierra Miranda" rundet han Cape Horn da 1.verdenskrig brøt ut. Dermed ble han Cape Horn farer, og det var stor stas kunne hans datter Anne Skjævesland Ihme fortelle til sitt barnebarn Anne Rachel Walvik Hopland, som skrev ned mange av samtalene hun hadde med sin bestemor på Ime. Kapteinen sa ofte for spøk :

                                      "Se opp for en Cape Horn farer".

Fra før kunne Guttorm spøke med å si :

                                       "Av veien for en Kina farer".

På slutten av året 1904 dro han til Kina med dampskipet "England". Denne båten var bygd av jern i Newcastle i 1877, og tilhørte Oluf Lohne rederi, Mandal. Vel fremme ble båten solgt til et kinesisk rederi i slutten av 1905. Det var en stor ære den gang å føre et skip helt til Kina. Med seg hjem hadde han et kinesisk servise i porselen, totalt 180 deler.


Anna forteller videre til sitt barnebarn Anne Rachel, at for å få plass til det serviset kjøpte de et stort skap fra snekkermester Peder Frøsland (1867-1935) i Nordgata 21, Mandal.

Guttorm Olsen Ihme døde i 1949 i en alder av 84 år på hjemgården Ime.